Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.

Politikk, politikk, politikk. Et eviggående mas i form av valgkamper, debatter, plakater og stands. Politikere som hyler og skriker i håp om å bli hørt, men hører de andre? Målet om å samle flest stemmer og få folket med seg. Hvorfor faller da flere av? Endelig er valgmaset over og igjen kan vi tydelig se at tenåringer, sammen med unge voksne er gruppene med lavest valgdeltakelse over flere kommune- og stortingsvalg. Unge landsborgere legger stemmen sin på hyllen når det endelig er deres tur til å bli hørt. Politikken treffer oss ikke.

Kjære politikere: Hei, det er landets fremtid. Dere mistet oss på vegen. 

En av hovedgrunnene til redusert interesse blant unge forekommer i prioritering av saker. Som nevnt tidligere er den yngre generasjonen den gruppen med lavest valgdeltakelse, dette ifølge rapportene fra både SSB og NRK over de siste årene. 

Sakene som behandles i politikken engasjerer de unge velgerne for lite, det blir fort tamt og kjedelig. Politikerne fremhever saker som påvirker deres egen generasjonen mest. For å kunne fange oppmerksomheten til yngre velgere må de prioritere flere saker som ungdommer er interesserte i, og ikke minst kunne tenke i andre retninger en de vanlige tradisjonelle valgmønstrene.  

Det er lite som skiller de forskjellige partiene fra hverandre, og det er vanskelig som ung å skulle ta et valg. Gjennom debatter skal politikerne uttrykke sine meninger og ståsteder i de ulike sakene, men for oss seere blir det som en uendelig stor krangel over minimale forskjeller. Et godt eksempel er diskusjonen om studentboliger. 

Både Arbeiderpartiet og Høyre vil bygge flere boliger, den eneste forskjellen er antallet. Arbeiderpartiet ønsker å bygge opp mot tre tusen, Høyre vil bygge rundt to tusen. Isteden for at begge partier fremmer at de er positive til saken, hakker de hverandre ned fordi den ene har mer eller mindre. Poenget med valget er å stemme på partiet man føler taler for seg, hvordan skal det være mulig når alle stiller med like saker og kjefter over hverandres små forskjeller, isteden for å presisere sine egne. 

Vi har selv hatt debatter på skolen, og man blir dessverre lite klok på det. Som en sekstenåring som så gjerne skulle vært engasjert i politikk er det ikke lett når de unge representantene bare konkurrerer om å rope høyest og hakke mest mulig ned på hverandre. Partiene må heller kunne sette en tydelig grense mellom seg slik at unge skjønner hvilke partier som står for hva. Da vil man kunne unngå at flere legger stemmen bort grunnet til skrekken om å stemme på «feil» parti. 

Yngre politikere vil treffe yngre velgere. Det er lettere for ungdom å relatere og identifisere deg med de unge politikerne. De kjenner til de unges vaner, språk og problemer. I dagens samfunn er de eldre politikerne hovedfokus i rampelyset og er fremhevet mest i media. Dersom unge politikere settes mer i lys vil de også trekke med seg yngre velgere, på den måten kan valgoppslutningen hos tenåringer og unge voksne. 

Den yngre generasjonen har flest sofavelgere i dagens samfunn. Om valgdeltakelsen blant unge skal økes må politikken representeres på nye og moderne måter. Misvisende debatter må stoppes og konkrete fakta må gis. Politikerne må se, høre og forstå oss unge. Vi er tross alt Norges fremtid.

Sigrid Elisabeth Bøhn

16 år