Utsira cirka 1908 Foto: Riksarkivet
Lokalhistorie:

Våre forfedre på sjøen slet hardt for å overleve

Det var ingen enkel tilværelse for kystens befolkning på siste halvdel av 1800 tallet. Men fra Bømlo i nord til Kvitsøy i sør var det rikelig med vintersild som kom inn mot kysten for å gyte. Denne silda gjorde at folk kunne overleve, men det var litt av et slet.


Nå vil jeg ta dere med til 1860 årene hvor en ung Karmøy-fisker var med på dette fiske, hvor de brukte sildegarn.
Kilden til denne fortellingen var selv 80 år når dette ble fortalt og nedskrevet. Heldigvis er det som han har fortalt, tatt vare på -og kan gjengis slik det var.
Her er kun en kortversjon:

Det var små åpne båter den gangen. Vårsildfisket, som det het, begynte i januar og kunne vare frem til godt ut i mars. Silda viste seg alltid først ved Utsira.
Videre kom den inn på begge sider av Karmøy. Så videre vest av Røvær, Sletta vest av Haugesund, Tjernagel og nordover mot Brandasund, Stolmen og Glesvær.

De som drev med garn ble kaldt "garnfanter". Det kunne være 4-6 mann om bord i hver båt. Båtene med fire til seks manns besetning kunne ha opp til 20 garn om bord. Garna ble satt om kvelden og ble dratt om morgenen neste dag.
Når fisket var på det beste, ble disse båtene fullastet med sild. Ja, opp til 20 hektoliter.

Så seilte fiskerne eller rodde til en nærmeste kjøper. Kjøperne var oftest større seilskip som tok i mot silda. Sildesalteriene var på den tiden ikke noen stor kjøper av sild. De kom senere.

Det var ingen lugarer ombord i de små fiskebåtene -og de måtte mang en gang lete etter husly for natten hos lokale folk. Men det var ikke alltid så enkelt.
Siste utvei var å dra båtene på land og legge seg under disse små farkostene.
Mang en fisker fra den tiden sov faktisk under åpen himmel når det ikke var plass andre steder. I snøfokk og kuling eller pøsende regn med sterk sønna eller nora vind, forsøkte de å samle krefter til neste dag.

Senere fikk man "logifartøy". Det var små skøyter som hadde innredet lasterom og man kunne overnatte ombord. Rensligheten var det så som så med.
Midt i "logibåten" var det en "kakkelovn" som brann. Alle brukte denne ovnen til å lage sin egen mat. Her tørket man også alle våte klær og fiske- dampen og stanken lå som en sky i den trange lugaren, der opp til 30 fiskere kunne overnatte.

Fiskere som hadde mange småbarn å brødfø hjemme fikk sin betaling i noe som kaltes lott. I 1860 årene så fikk de utbetalt ved godt fiske opp mot 20 specidaler.
I 1875 ble specidaleren omgjort til kroner (en specidaler ble 4 kroner). Så da kunne det bli en lott på over to måneders hardt fiske i allslags vær i åpne båter - ca. 80 kroner. Ble det bomfiske så ble det heller innen betaling.

Norge var i den tiden et av Europas fattigste land. Det fantes ikke NAV eller sykekasse. Heller var det så som så med fattigkasse. Folk måtte klare seg selv så godt de kunne.

Snakk om en utvikling vi har hatt i Norge.


Når jeg har studert dette som våre forfedre har vært gjennom langs kysten bør vi være takknemlig til alle som levde før oss i Norge - og bygget landet med hardt arbeid.


Takk til våre forfedre!

Les mer om:

lokalhistorie*