Tråvedag – 17. mai

Når noe setter seg på hjernen, da skal du ha takk. 

Jeg har fått en sang på hjernen sier vi, det kan til og med være en sang vi ikke liker som kverner om og om igjen inni hodet. Utrolig slitsomme greier det der. Du tar deg selv i å nynne eller plystre melodien eller enda verre, synger sangen høyt når du kjører bil eller tar en dusj. 

Nå har det seg slik at jeg har fått et dialektord på hjernen; å tråva. 

Å tråva, har tråvt, skal tråva mer.

Det må ha dukket opp i forbindelse med 17. mai-feiringen. For det er ikke til å stikke under en stol at da ble det mye tråving. Tråvte ned til Havn for å se på barnetoget, tråvte hjem igjen for å innta pølser, gul brus og iskrem i store kvanta sammen med familien. Eller gul cola som barnebarna kaller det, all brus hos oss er cola, den skifter bare farge innimellom. 

Så var det dags for hive seg i kalosjene igjen for en ny omgang med tråving. Denne gangen for å se på folketoget, for så å tråva seg opp til parken på folkemøte. Det er kjekt å tråva på 17. mai, alle andre tråve jo også. Det som kunne merkes best på runde to med tråving, var at det ikke er like lett å tråva etter store kvanta med pølser, is og gul brus innabords. 

Undrer meg på om tråving må være i et spesielt tempo for å kunne kalles tråving. Rask tråving, sakte tråving det er det jo ingen som sier.

Jeg googler, å tråve – å lunte.

Så å tråva betyr å lunte, da er det ikke det jeg har gjort på 17. mai. For her gikk det i fult firsprang, lett trav, eller skonting om du vil, hele dagen. Jeg kan da ikke være bekjent av å ha luntet rundt hele nasjonaldagen. Jeg kjøpte til og med helt nye og passende sko til å tråva i. 

Saken fortsetter under annonsen.
[annonse]
Den traven på butikken må ha solgt meg luntesko.

Ikke under at jeg ikke rakk barnetoget på første runde, fikk så vidt et glimt av det på returen. Det hadde altså ingen ting å gjøre med dårlig planlegging, at strykejernet hadde gjemt seg bort (det ble heller aldri funnet), sen frokost, overhørte salutten på grunn av dyp og sårt tiltrengt søvn eller noe annet som kan falle på min kappe. Nei, det var rett og slett skoene. Jeg var blitt lurt trill rundt, ekspeditøren hadde solgt meg luntesko. Dust!

Med andre ord har jeg luntet rundt i Havn som et bedrøvet esel med leppestift, når meningen var å tråva rundt med flagrende gevanter, bratt i nakken og vind i håret. 

Takk og lov at jeg ikke tråvte rundt i bunaden min med alt for trang vest, sølv i kilovis og meter på meter med ullstoff nok til å sy et sirkustelt av i tillegg. Med alt for mye pølser, is og brus i magen og tarm. Da skulle du fått sett et skikkelig stakkarslig luntende esel med leppestift på for anledningen. 

I skrivende stund kjenner jeg at siste pølsesnabb sklir på plass i tarmtottene. Det er godt det er lenge til neste tråvedag i de nye lunteskoene.