Dette er en artikkel, som ble for første gang publisert i Vestante 2020. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.
Det siste sjøslaget på rogalandskysten
Den 25. april kl. 10.30 hadde de to norske MTB-ene (motortorpedobåter) 711 og 723 gått ut fra Lerwick på Shetland med kurs for Ferkingstadøyene for å jakte på tyske skip i området. Allierte fly hadde sluppet miner i Karmsundet for å tvinge tysk skipstrafikk i åpent lende vest av Karmøy, og MTB-ene hadde ordre om å legge seg på lur bak Ferkingstadøyene om natten, med skytset klart. I lysningen kl. 05.00 om morgenen 26. april måtte MTB-ene komme seg til havs for ikke å bli oppdaget av tyske vaktposter på Utsira og kanonstillingene langs karmøykysten, og gikk i fart 5 nautiske mil øst av Utsira. Da så mannskapet plutselig en ubåt komme til overflaten. Ifølge en av mannskapet på U-637 ble det sett på som trygt å gå til havoverflaten for å lufte ut røyken etter brannen ombord. Kommandør Kapitänleutnant Wolfgang Riekeberg antok at det kun patruljerte tyske bevoktningsfartøy så nær norskekysten. Etter at Riekeberg beordret søking med tårnet, begynte imidlertid noen å skyte på dem. Riekeberg åpnet tårnluken og skjøt ut varselsignaler og blinket med en lampe, men beskytningen fortsatte. Riekeberg ga nå ordre til mannskapet om å besvare ilden, og begynte selv å fyre av pistolskudd. Etter kort tid ble det ropt til Riekeberg fra MTB-ene: «Vil dere fortsatt være om bord i båten?». Riekeberg svarte «ja», og ble umiddelbart skutt i hodet og drept.
U-637 til Åkrehamn
MTB-sjefen tok feil i at U-637 sank, selv om den var i svært dårlig forfatning. Kommandør Riekeberg og syv av mannskapet var drept under slaget, og mange var såret, men maskinsjef Oberleutnant Weber tok kommandoen og fikk ubåten i kurs mot Åkrehamn, der den ifølge øyenvitner kom inn gjennom det da åpne Leiasundet stående i nesten 45 graders vinkel. Det var nå tidlig morgen, og en fisker ved navn Tolles Danielsen var på vei mot Langåkervika da han fikk øye på ubåten ved Humraskjær. Han kunne se at det sto mannskap fremme på baugen og vinket til ham, og snart begynte de å rope om hjelp.
Grusomt syn møtte lokalbefolkningen
Lokalbefolkningen stimlet nå til rundt U-637, og øyenvitner kan fortelle at det var litt av et syn som møtte dem. Lyder Nes, som da var liten gutt, fikk høre at en død tysker uten hode hang ned fra ubåttårnet. Tønnes K. Sjøen, som da var 17 år gammel, sier i et intervju at det lå menneskedeler på dekket, og at en tysker regelrett tok fram spylerslangen og spylte dekket så det ble rødt rundt hele båten, etter at sanitetsbiler hadde hentet døde og skadde. Åkrabuen hjalp hele tiden til med å få de døde og skadde i land fra U-637, og noen år etter krigen kom en av offiserene på ubåten tilbake til Åkrehamn for å takke folk for hjelpen.U-637 senkes
Ubåten lå noen dager i Åkrehamn for å repareres, før den satte kurs mot Stavanger. Der fikk den imidlertid et kort opphold: Den andre verdenskrigen tok slutt 8. mai, og U-637 overga seg i Stavanger 9. mai. Den ble så geleidet av allierte skip til et samlingspunkt for tyske ubåter i Loch Ryan i Skottland. Den 21 desember 1945 ble hun senket på breddegrad 55.35N x 07.46W vest av Skottland, sammen 119 andre ubåter, som del av den såkalte Operation Deadlight. U-637 er i dag et yndet mål for dykkere. De som omkom i U-637, var: Wolfgang Riekeberg, Kurt Kaufmann, Johannes Feddersen, Waker Becker, Erich Balke, Anton Gutschy, Heinrich Kohl og Georg Stenger. De fem førstnevnte ble begravet på Eiganes kirkegård i Stavanger den 2. mai 1945 og senere overført Havstein Krigskirkegård ved Trondheim. De tre sistnevnte døde til havs, og ble aldri funnet. Maskinist Jon Riis Sigurdsson døde ombord i MTB-711 under slaget med U-637. Kilder: – Erik Bakkevig «Skipsforlis gjennom tidene. Fra Skudefjorden til Bømlahuk», Eget forlag, 2004.uboat.net