Ole Magnus Aarsvold

«Sannhet og demokrati»

Skrevet av Leserinnlegg
27.04.2019 08:28 - OPPDATERT 28.05.2019 23:51

KRONIKK: Demokratiske samfunn kjennetegnes ved at folket selv til en viss grad er med på å bestemme over saker som angår dem. Det finnes derimot ulike typer demokrati. Det mest vanlige i dag er et såkalt representativt demokrati, hvor befolkningen velger representanter som har samme holdning som dem selv i ulike saker.

Ett av de viktigste elementene innen demokratiet, er sannhet: Dersom befolkningen skal velge riktig representant, og politikerne skal kunne avgjøre en sak riktig, er vi avhengige av fakta og sannhet. Så kommer det store spørsmålet: Hva er sannhet?

«Sannhet» er et abstrakt begrep og er vanskelig å definere konkret, men de fleste er enige i at det handler om utsagn eller beretninger som stemmer med virkeligheten. Med andre ord: noe er sant dersom det stemmer overens med din virkelighetsoppfatning.

Her kommer de ulike typene sannhet inn i bildet. Objektiv sannhet omhandler ting og påstander som er unektelige og som stemmer overens med alles virkelighetsoppfatning, som for eksempel at is er kaldt og ild er varmt. Subjektive sannheter står i kontrast til objektive ved at de ikke nødvendigvis stemmer overens med alle andres oppfatning av verden og virkeligheten, men de stemmer overens med subjektets egen oppfatning.

Når en gruppe individer deler samme mening om en påstand, kalles det intersubjektiv sannhet. Problemet er at grensen mellom hva som er objektivt, subjektivt og intersubjektivt sant ikke er fastsatt, noe som igjen kan skape problemer i dagliglivet, blant annet ved at velgere ikke får vite hele den objektive sannheten i alle saker, og dermed risikerer å stemme på noe(n) de egentlig ikke støtter.

Et godt eksempel på hva som kan skje som følge av blandingen av objektive, subjektive og intersubjektive sannheter, er fenomenet best kjent som «fake news», eller «falske nyheter». Historisk sett har falske nyheter eksisterte i mange århundrer. Den katolske kirkens avstand til Nikolas Kopernikus og Galileo Galileis påstander om at solen var sentrum av universet og ikke jorden, og nazistenes antisemittistiske propaganda under andre verdenskrig, er eksempler. Selv om det har eksistert i lang tid, har begrepet «fake news», slik vi kjenner det i dag, fått skikkelig fotfeste under president Donald Trump og hans kampanje og presidentskap.

Selv om falske nyheter har eksistert i lang tid, har det blitt et særlig stort problem de siste få tiårene grunnet den teknologiske utviklingen. I begynnelsen ble falske nyheter spredt på folkemunne eller i nedskrevede medier som aviser og plakater. De nedskrevne mediene ble etter hvert byttet ut av nyere teknologi. Radioens fremvekst på 1930-40-tallet og fjernsynets ankomst på 1950-60-tallet økte rekkevidden for både ekte og falske nyheter. Den aller største spredningen av nyheter av ulik sannhetgrad kom derimot med oppfinnelsen og den etterfølgende massebruken av mobiltelefoner, datamaskiner og ikke minst internett.

En sentral del av mediehverdagen til mennesker over omtrent hele kloden, er sosiale medier, der nettsider som Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter, Tumblr, Whatsapp og Reddit enkelt bidrar til spredning av nyheter på godt og vondt.

Når vi lever i et samfunn der 89% av nordmenn mellom 16-24 år bruker sosiale medier (nesten) daglig, samtidig som 78% av nordmenn mellom 25-34 og 35-44 benytter seg av sosiale medier, sier det seg selv at falske nyheter har potensial til å spre seg som ild i tørt gress.

Men hvordan påvirker dette det moderne demokratiet?

Flere statsledere og ledende politikere fra hele verden driver i dag med både direkte og indirekte sensur og/eller boikotting av enkelte medier for å oppnå sine mål. Russlands president Vladimir Putin er beskyldt for å ha fått 70 kritikere, mange av dem journalister, drept de siste tiårene. I Tyrkia risikerer journalister med regimekritiske holdninger å bli fengslet og/eller tiltalt for bl.a. terrorvirksomhet. I USA blir medier som New York Times og CNN ofte rakket ned på av president Donald Trump, som blant annet har kalt mediene «The Failing New York Times» og «Fake News CNN» kun fordi de er kritiske til det han sier.

I Norge har eksempelvis tidligere justisminister Per Willy Amundsen (FrP) nektet å snakke med avisa iTromsø på grunn av kritikk. Etter at Aftenposten kom med en artikkel som var kritisk mot hijab-forbud i barneskolen, uttalte Frps Christian Tybring-Gjedde (FrP) at: «La Aftenposten og andre MSM (mainstream media, journ.anm.) dø i fred».

Uansett: De nye medienes fremvekst har påvirket måten vi utøver demokratiet på. Det er nå mye enklere for politikere å nå ut til både det lokale, nasjonale og globale samfunnet, noe som medfører både positive og negative konsekvenser. Ettersom de negative konsekvensene veier tyngre enn de positive, og det dermed er de konsekvensene vi leser/hører mest om, blir det dermed vanskelig å si om mediesamfunnet vi lever i i dag, er egnet til å videreføre det moderne demokratiet. Dersom det skjer endringer i måten enkelte statsledere og politikere behandler enkelte medier, vil mediesamfunnet være utmerket til å videreføre demokratiet, men dersom vi fortsetter slik vi gjør nå, risikerer vi at demokratiet vårt blir truet.

Demokratiets fremtid hviler altså på skuldrene og handlingene til dagens politikere.

Les mer om:

Meninger Karmoynytt