Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.
I dagligtalen vrimler det av uttrykk som stammer fra Bibelen: ramaskrik; sluke kameler; syndebukk; falle i god jord; himmelfallen; skille klinten fra hveten; ulv i fåreklær. ingen blir profet i eget land; kjenne sin besøkelsestid. En som ikke kjenner sin besøkelsestid, er en person som ikke skjønner at han akkurat i dette øyeblikk står overfor en mulighet som kan får stor betydning. Dette innlegget handler om slike. En til to prosent av verdens BNP, hvert år de neste tre tiårene, kreves for å få bukt med den globale oppvarmingen. I denne perioden må vi erstatte bruk av kull, olje og gass med fornybare alternativer, med strøm fra sol og vind, med hydrogen til tungtransport og industrielle formål og drive karbonfangst og -lagring ved anlegg som står igjen. Dette er ikke umulig, men krevende og dyrt. Ingen oppgave har noen gang vært viktigere enn å få bukt med den globale oppvarmingen. Vi må alle kjenne vår besøkelsestid. I fjor advarte OECD om at Norge var svært langt unna å nå klimamålene. De fleste norske tiltakene innbefatter elektrifisering. De høye strømprisene har synliggjort at kraft er og blir det kamp om. Ny, grønn industri vil kreve mye kraft. De fleste ekspertene mener at en storstilt utbygging av havvind er blant det mest realistiske for å få ny kraftforsyning som muliggjør klimamålene. At slike anlegg kommer til å ligge langt til havs, gjør det både kostbart og krevende. Dessuten er teknologien er umoden. Kommersielle selskaper kan ikke «kaste gode penger» etter prosjekt som ikke møter grunnleggende krav til lønnsomhet. For selskapene er det viktig at prosjektene er økonomisk bærekraftige på sikt. Det er meningsbrytning på tema havvind både nasjonalt, regionalt og lokalt hver dag. Havvind (og mye/alt annet «grønt») vil koste deg og meg «milliarder». Slik blir det! I tillegg er ikke det norske strømnettet dimensjonert for å ta imot all kraften. Det er en ekstraregning for norske strømkunder. Slik blir det også! Ingen oppgave har noen gang vært viktigere for våre nasjonale politikere enn å stå tydelighet i målsettingen. Vider kreves kraftfulle virkemidler – både de som gir økonomiske og administrative konsekvenser. Våre nasjonale politikere må kjenne sin besøkelsestid. Klimamål, det grønne skiftet og fornybar energi er komplekst, kostbart og på alle vis krevende. Dyrtid og svak krone rammer ikke bare vanlige folk – også «grønne» investeringer er blitt dyrere. Beslutninger i Norge synes ikke være så enkle når man oppdager at klimatiltak faktisk har en pris, som handler om mer enn å bruke mye av statens penger. Hvor f.eks. vindturbinene skal stå og hvor de skal bygges er ingen enkel sak. Vindturbiner på land oppleves som «angrep» på norsk natur. Tapet av naturkvalitetene bokføres ikke. Det er hos flere en fortvilelse, sorg og raseri overfor vindkraftplaner. For å redusere konfliktnivået er det viktig at nye prosjekter blir utviklet på en måte som minimerer behovet for naturinngrep og ikke blir til unødig ulempe for folk. Å flytte vindturbinene til havs er derfor en god ide. Der vil de «plage» færre. Men også her kan det bli konflikt. Nordsjøen er vårt mest produktive havområde, og svært viktig for norske fiskere. For å unngå slik konflikt har fiskeri- og havvindnæringene nylig blitt enige om at følgende skal gjelde: · Utbygging av vindkraft i norske havområde skal bidra til å dekke samfunnets behov for fornybar energi, samtidig som en tar hensyn til miljø og fiskerinæring. · Vindkraft til havs skal ikke bygges ut i viktige fiske- eller gyteområder. Det skal også tas nødvendig hensyn til vandringsruter for viktige bestander.
Leserinnlegg:
