Helge Thorheim (Karmøylista).

«Offentlig fattigdom»

LESERINNLEGG: I januar i fjor skrev jeg et leserinnlegg med samme overskrift der innlegget i fjor gjaldt samfunnets manglende evne/vilje til å investere i avansert utstyr til våre sykehus som f.eks. såkalt PET-skanner som kan oppdage kreftceller i kroppen. Et slikt utstyr er med på å fastslå at en pasient har for eksempel kreft, og det er det samme utstyret som etter en tid med behandling kan fastslå hvorvidt pasienten er blitt kreftfri.  Det var den rause forretningsmannen Trond Mohn som bladde opp av sin private formue for å donere slikt utstyr til flere av våre sykehus rundt om i landet når ikke staten ville det. Ære være Trond Mohn, og jeg er ham evig takknemlig for hans generøsitet ettersom også har fått dra nytte av dette moderne utstyret,

Når jeg nå tar til orde i et nytt leserinnlegg om Offentlig fattigdom, så er det på grunn av flere oppslag i media der personer står frem og er fortvilet over at de har fått en livstruende sykdom som ifølge deres lege sier kan kureres, men der Beslutningsforum har kommet til at behandlingen er for kostbar. I Haugesunds  Avis av 29.3.21 sto 3-barns-moren Andrea Beate Fjellheim frem og fortalte om sin fortvilelse etter at det viste seg at den behandlingen hun fikk for sin kreftsykdom ikke virket. Legene kom til at annen medisin var det som ville klare jobben. Det var bare en hake ved det hele, at dette ville koste 3,8 mill kroner i Sverige, for i Norge gir en ikke denne medisinen for denne type kreft. Dette selv om Sverige, England og de fleste land i Europa gir denne behandlingen som en del av deres gratis helsetjeneste.

Andre oppslag som kan nevnes er bl.a.to tilfeller av sjelden øyesykdom som gjør pasienten blind over noe tid. Det finnes visstnok muligheter for operasjon som vil hindre at en blir blind, og det er smertelig å høre slike historier når det er kostnaden med operasjon som stopper behandling hos Beslutningsforum.  Ellers så har det ikke manglet på andre tilfeller hvor pasientene, ifølge dem selv og deres lege mener det er medisiner som kan hjelpe dem, men som blir stoppet av det samme Beslutningsforum som mener dette er en for kostbar behandling. Det er et tankekors at det finnes sikkert mange der ute som hverken har særlig nettverk eller ressurser til å hjelpe seg når det står på midler til å gjøre en frisk eller gjøre livet lettere. Og slik kommer ikke deres historie opp til overflaten, og de må dessverre nøye seg med å «stå med lua i hånden» og akseptere avslag begrunnet i økonomi.

Hva er så et menneskeliv verd? Og hvilken verdi kan en sette på menneskers lidelse? Det er vel heller på sin plass å snakke om etikk når en vurderer å hjelpe mennesker som er kommet i uføre eller i direkte livstruende situasjoner. Det må være slik at vi må vise til vår kulturarv og si at vi setter medmenneskene våre som har behov for hjelp foran alt annet.

I vår kultur har vi for vane å hjelpe hverandre når noen trenger hjelp for en kortere eller lengre tid.  Vi er spesielt godt kjent for vår dugnadsinnsats enten for å skape noe positivt, eller trå til for å avhjelpe en vanskelig situasjon. Dersom noen er savnet på sjøen eller i fjellet, er det en selvfølge at vi setter alle kluter til for å finne vedkommende, koste hva det koste vil.  Vi rykker ut med rådyre redningshelikoptre og andre enheter og leter til vedkommende er funnet enten i live eller omkommet. Slik skal det også være.  Ja, selv om personer kanskje har kommet i trøbbel selvforskyldt ved å kaste seg ut i fritt fall med fallskjerm fra høye fjelltopper, ja da også trår vi til for å hjelpe. Vi har etablert en meget god beredskap for redningsoperasjoner i hele Norge og som fungerer godt, herunder luftambulansen og andre.

Når vi har tilfeller som nevnt innledningsvis skal vi gjøre det på samme måten: Er det et ørlite håp om å berge liv, skal vi i fellesskap trå til og gjøre nettopp det. Berge liv. Ikke stanse en fremdrift ved at et Beslutningsforum skal vurdere om vi har råd til dette. Når vi ser hvordan vår Regjering og Storting overfører svært store pengebeløp i milliardklassen  til ustabile regimer samt til tvilsomme prosjekter i utlandet i regi av FN og diverse hjelpeorganisasjoner eller såkalte NGO-er,  så vitner dette om at vi ikke mangler penger til å ta vare på vår egen befolkning – hvis vi vil. 

En av de aller viktigste oppgavene til Statens er å sikre innbyggernes liv og helse. Med den enorme rikdommen vårt land har, burde det vært en selvfølge at vi sørget for at eksempelvis helseområdet skinner i hele landet. Det er heldigvis gjort mye på driften av sykehus i Norge opp gjennom årene, og min egen opplevelse  er det aller beste. Det som mangler er at de sentrale myndighetene (regjering og Storting) har som prioritet nr 1 å sørge for å tilrettelegge for at vi kan stadig nå nye mål innen dette viktige området. 

Jeg synes det er direkte skammelig at Regjeringen, med Stortingets viten, sender store beløp ut av landet, samtidig som det på flere sektorer i samfunnet er et stort behov for fornyelse. Det kan gis inntrykk av en offentlig fattigdom, men det er det ikke. Vi er søkkrike, men vi mangler av og til viljen til å bruke av våre midler til beste for befolkningen, herunder til en verdig helseomsorg.

 

[annonse]
Helge Thorheim,

Kopervik

Debatt
Karmøynytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.