Harald Dale.

«Mens vi venter på normalen»

Skrevet av Harald Dale
20.03.2020 09:07

HARALDSPLASS: I forrige uke skrev Bergens Tidene om cruiseturister som ikke fikk gå i land i Bergen. Smittefaren ble vurdert for stor. Klassekampen fanget opp nyheten og presenterte den i sin satire- og humorspalte ”På teppet” med følgende tilleggskommentar: ” Noe har vi altså lært på 671 år.” Kanskje det kan kalles svart humor siden Klassekampen på ironisk vis minnet oss om at det er 671 år siden Svartedauden kom med et skip til Bergen og fikk lov til å gå i land.

Det fikk meg til å lese meg opp på Svartedauden i historiebøkene mine der historien om Jostedalsrypa fra Sogn og Fjordane dukket opp. Hun tilhørte en stormannsfamilie som sammen med andre rike familier bosatte seg innerst i Jostedalen for å slippe unna den dødelige pesten. Men som det står skrevet i ei av bøkene mine: Svartedauden var en ”demokratisk” pest. Den ramma både fattig og rik. Da pesten hadde brent seg ut, fant folk ei forskremt lita jente som de måtte fange før de lærte henne å snakke. Hun var den eneste overlevende av rikfolket som prøvde å unnslippe den ”demokratiske” pesten ved å dra til fjells.

Ja, noe har vi lært på 671 år, som Klassekampen skriver, for i dag lager vi nye lover og forskrifter og  truer med bøter og fengsel i tillegg til å sende heimevernet til fjells for å hente ned hyttefolk som forsøker å unndra seg smittefaren ved å flytte på fjellet. Nåtidens rikfolk tenker altså likt med datidens, men det blir nok ingen nye, moderne jostedalsryper når koronaviruset har forlatt oss.

Og sannelig, sannelig sier jeg dere! For jammen møtte jeg også datidens Jan Hanvolder i min lesning om Svartedauden. I dag krever Jan Hanvold innbetalt 2020 kroner til seg selv for at Gud skal frita de betalende for smitte. Historien fra 1349 er denne: Kong Magnus Eriksson skrev til sine undersåtter denne høsten at ”Gud for menneskenes skyld har kastet en stor plage over landet ved brådød.” Botemidlet var bønn og faste og å betale en penning til kongen for å hedre Gud. 

Og svært sjuke testamenterte gården sin til kirken mot at presten leste sjelemesse over dem på dødsdagen for å sikre evig frelse. Slike sjelegaver førte til at kirken etter hvert eide nesten halvparten av all jord i landet. Uten noen sammenligning ser vi også i dag at folk trekkes mot det religiøse når den vanlige hverdagstryggheten svikter.

”Når kuren er verre enn sykdommen”, er en overskrift jeg snappet opp fra Dagens Næringsliv forleden. Kuren som er skrevet ut for å kvitte oss med koronapandemien, er som cellegift for det gode livet. Alle møteplassene er tatt fra oss over natta og da blir det stille i samfunnet. Veldig stille. Og i stillheten er det alltid mye fortvilelse. Men det skaper også positive prosesser, og den mest positive etter mitt syn er at ordet solidaritet plutselig er et av mirakelordene som skal ta oss gjennom krisa. Høyrestatsminister Erna Solberg  maner til solidaritet som en dreven sosialistleder og har ikke nevnt valgfrihet som løsningsord en eneste gang. 

Som nordmenn i den norske nasjonen Norge har vi flydd høyt i mange år. Plutselig bærer ikke vingene oss lenger. Vi må lære på nytt. Da blir det som Tom Petty synger: ”I´m learning to fly but I ain´t got wings. Coming down is the hardest thing.”

Debatt
Karmøynytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.