Artikkelforfatteren i en tung dongeriperiode på 70-tallet. Ung – men ikke særlig lovende.
Husker du denne?

«Lapskaus og nagglabet»

Det var stas med 17. mai i min barndoms verden. Stor stas, med heftig oppbygging nesten sytten dager på forhånd og ingen kunne 17. mai som sevlandsbuen.


KOMMENTAR: 16. mai. Revolveren er lada med balater. Eller knallskudd. Tøffere, men dyrere. Hoppetusser (alle strømpebuksers skrekk) innkjøpt og klar. Bilene kjører rundt med flagg og bjørkekvister i grillen. Eller maiblomster. Ingen av mine maiblomster. Det ble solgt et par til naoene, resten gikk på tvangssalg til mor også dette året. 

« – Har du sitt på skuel? De e snart ferige med alt!»
Forventning. Nå kan dagen bare komme.

Kjekt for alle

« – Kjekt for ongane», sier vi kanskje nå for tiden, og flagger en litt distansert holdning til dagen. I min barndoms verden var det kjekt for alle og «Skuleplan» var selve episenteret for alt som var kjekt.

På selve dagen var det først barnetog som endte opp på bedehuset der A og B klassen feks sang «Alle Fugler». Vi sang  kánon, det bare hørtes ut som vi var kanon.

De voksne skrøt uansett og var overbevist om at akkurat deres håpefulle var blant dem som traff tonen. Stolte, dog med litt røde ører, fant vi våre plasser igjen, klare for den kjekkeste delen av dagen.

Lapskaus og nagglabet

Skuleplassen. En skjorte som var så tynn at man kan tenke at det faktisk hadde vært varmere uten skjorte, så kaldt ble det! Iskald hvit skjorte, tynn dressjakke, nordavind, skolegården. Slik husker jeg de fleste 17. mai`ene. Vi hadde ikke yr.no, men vi hadde regn.ofte og vind.alltid.

En kastevind som løfter grusstøv og sender det over plassen som tumbleweed i en cowboyfilm. Tale for dagen av noen som for eksemel heter Sævik eller på andre måter «har noe med det». Forsøksvis lyttende stillhet på skoleplassen, mens nordavinden gjør at selv de mest høflige 17. mai mennesker håper at talen nå snart er slutt.

« – Ka? Sa an noge om sånn ans Bjørn å fargefjarnsyn?» 
« – Bjørnsson snakk`an om, å fedrelandet!» «Hørra itte nå. Svimling!!» Var ikke alltid like enkelte å få med seg de dypeste tankene i de nevnte vindkast, barnegråt, 17-mai fløyter og vilkårlig ildgivning fra 11-åringer med sølvfarga revolver.

Leker «nere på grase», loddsalg, ballkast, ertersuppe i kopp, som av en eller annen grunn var mye bedre enn den hjemme i skål, bomme penger av foreldre, mens man holdt det hemmelig at man nettopp hadde fått av en tilfeldig tante. 
« – Ok, men nå får du ikkje meir.» Trusler helt uten effekt. 

Lapskaus solgt i gamleskolens underetasje. Mye laps, lite kaus, slik jeg husker det.. Og så kveldsunderholdningen! Plutselig var man gammel nok til å få være ute og se på kveldsunderholdningen!

Kvelden va kalle

Jeg så voksne folk som hadde ført seriøse samtaler med far min. Nå ikledd parykk og snodige klær, mens de spilte i sketsj.  Noen «var Abba», andre spilte helt på skikkelig på trommer og gitar. Sevland kunne rett og slett rocke på 17. mai.

Enkelte var «go te å vara frå Sevland». Andre var faktisk flinke nok til å måle seg med hvem det skulle være. Men det var kveldsunderholdningen på 17. mai som forble hovedscenen. 

Ingen fra Sevland kom verken på fjernsyn eller i radio i min barndoms verden. Men slik jeg husker det fikk alle grundig applaus. Vi var ikke så blaserte den gang – og vi var godt oppdratt.

Ut skoleporten med lapskaus i magen, nagglabet og grundig forelska i hu med lilla kåbboyhatt. Eg trur u va frå Ådland.

Ta 17. mai tilbake

Er brillene rosa og minnene farga? Kanskje. Kanskje er det til og med ganske sikkert at ikke alt var bedre før, hvis du skjønner hva jeg mener...

Men jeg er ganske sikker på at vi hadde en større grad av både uskyld og begeistring. At vi var nærmere hverandre.

Jeg tror det handler om det i år. Å ta 17. mai tilbake.

Etter pandemirestriksjoner og avstand og mot et bakteppe av krig i Europa skal vi nok en gang feire vår nasjonaldag. Når tyrannene paraderer sine masseødeleggelsesvåpen, er det viktigere enn noen gang å holde flagget høyt.  

Vi paraderer med glade barn, vi paraderer med håp og vi står sammen i et rungende hurra! Det er det all grunn til å være stolte av.

La det høres ekstra godt i år.

Gratulerer med dagen!

(kanskje vi til og med slipper nagglabet i år)