Bildet er hentet fra boka, Mine Minner på Vormedal forlag

«Kupp i Kopervik»

Skrevet av Øystein Merkesvik
03.03.2019 13:07 - OPPDATERT 03.03.2019 14:07

Vinteren 1956-57 ankom – med nattruteskipet fra Stavanger – tre ungarske «fotballspillere» med familier til Indre kai i Haugesund. De gikk i land kort tid etter midnatt. Skulle nettopp de klare å forsterke Haugesunds-lagene som aldri hadde kunnet hevde seg i serie- eller cup-sammenheng?

Nå kunne noe skje, mente enkelte, for Ungarns nasjonalmannskap ble regnet som best i verden i 1950-årene. Det stod for en helt annerledes spillestil og for en fornyelse som ingen andre hadde klart å finne ut av. Det ungarske landslaget i fotball hadde ikke tapt en eneste kamp på fire år fra 1950 til 1954.  Ungarn stod med 27 seire og fire uavgjorte kamper, en flott statistikk som få andre «storheter» kunne vise maken til. Mye av suksessen hang nok sammen med at «teamet» hadde verdens beste spiller – Ferenc Puskás. Alle sportsinteresserte – unge og gamle – visste hvem han var – han var en legende i ung alder. Disse berømte «elleve» var storfavoritter til å vinne verdensmesterskapet i Sveits i 1954. De hadde nylig slått England to ganger – først vant de 6-3 på selveste Wembley stadion, og i «returmatchen» i Budapest utklasset de det engelske landslag med hele 7-1.

Finalen mot Vest-Tyskland ble spilt i Bern den 4. juli med 60.000 tilskuere. De fleste mente nok at dette ville bli en lett oppgave da de i de innledende runder hadde nedsablet tyskerne 8-3. Kampen begynte også godt for dem. Allerede i det 6. minutt gav stjernen Puskás dem ledelsen 1-0 som like etter ble til 2-0. Kampen så ut til å være avgjort. Men motstanderne gav seg ikke. De reduserte til 2-1 før det var gått et kvarter, og i det 18. minutt klarte de å utligne til 2-2. Det ble ikke flere mål i første omgang, og annen omgang gikk mot slutten uten at noen av dem klarte å score. Men i det 84. minutt sjokkerte «høyrevingen» Helmut Rahn alle ved å sette inn «the winning goal». Sensasjonen var et faktum. De uovervinnelige hadde tapt for første gang på år og dag, og Forbundsrepublikken Tyskland var verdensmester i fotball. Denne begivenhet førte til en enorm begeistring i et land som hadde ligget i ruiner etter den tapte krig. En ny selvfølelse vokste opp, denne suksess kom i begynnelsen av det økonomiske under – das Wirtschaftswunder –, og enkelte mente senere at VM-finalen var «fødselstimen» for den nye republikk.

Selv om de selvsikre og målfest-vante tapte dette avgjørende slag, er det ikke lett å se sammenhengen med at «gode» spillere et par år senere skulle dukke opp i Haugesund.

Mye hadde hendt i mellomtiden.

Den 23. oktober 1956 holdt studenter ved universitetet i Budapest en demonstrasjon der de krevde demokratiske forandringer. De hadde stor støtte blant vanlige folk for kravene. Regjeringen fikk panikk og begynte å skyte på de fredelige ungdommene, og fra da av hadde vi en væpnet kamp mot kommunistpartiet og den sovjetiske besettelsesmakt. Og så gikk det fort. Aksjonistene fikk overtaket. En ny bred regjering var kjapt å plass. Den 3. november erklærte den nye statsminister Imre Nagy at landet ville melde seg ut av Warszawapakten og det ville være nøytralt i striden mellom øst og vest. Sovjet-arméen ble samtidig bedt om å forlate territoriet.

Men Moskva som tre år tidligere hadde slått ned en oppstand i DDR, ville ikke finne seg i å miste jerngrepet over Øst-Europa. Den 4. november rullet stormaktens tanks inn i hovedstaden, og mot dem klarte «opprørerne» og deres sympatisører bare heltemodig å kjempe i en uke. Da hadde Kreml igjen kontrollen over byen selv om kampene utover i landet varte ennå en tid. Omtrent 4000 var blitt drept, og nå kom det en bølge av arrestasjoner med fengselsstraffer og internering av tusener som hadde slåss for reformer. Mange flyktet til utlandet.

Mens dette foregikk, var folk på våre kanter selvsagt skremt. Det var bare vel elleve år siden vi hadde hatt krig i Norge. Folk lyttet på NRK som var den eneste radiokanal – med lange pauser i sendeplanen, og fjernsynet var ikke kommet. Avisene var nærmest historiske dokumenter når de utkom neste dag med gårsdagens nyheter. Mye var skjedd mens avisene var i trykken. Haugesunds Avis som den gang holdt til i Haraldsgaten 171, i huset sør for Totalen, gjorde da noe uvanlig. Journalistene var jo godt orientert da de hadde tilgang til det som tikket inn på skriverne i redaksjonen, fra Norsk Telegrambyrå, Reuters, Associated Press og United Press International.

De av oss som var nyhetshungrige og ville vite mest mulig om det som skjedde under gatekampene, kunne følge med ved å lese på halvmeterlange og halvmeterbrede håndskrevne plakater som medarbeiderne fortløpende satte opp i vinduene mot Haraldsgaten. Det var mange som var ivrige etter å få med seg «breaking news» som ble presentert på denne noe uvanlige måte.

Dette med å henge lapper opp var noe helst Haugesunds Dagblad i Torggaten 4 drev med når penneknektene i «Bladet» ble leie av å svare på spørsmål og telefoner om søndagens lokale fotballresultater. På papirbitene stod det da ofte for eksempel Randaberg - Vard 3-2, Djerv 1919 - Ulf 4-1 eller Haugar - Vidar 2 -2.

Men meldinger om politikk og større begivenheter var nok noe få hadde tenkt på. Den tredje avis i byen Haugaland Arbeiderblad hadde vel ikke nok skribenter til å påta seg en slik service.

Mange av «rebellene» i det mellom-europeiske land forsøkte å komme seg til Vesten i november og desember 1956, og de aller fleste tok turen over Østerrike. I alt regner man med at 200.000 klarte å flykte etter den russiske invasjon og undertrykkelsen som fulgte. På grunn av det store antall som krysset grensen sa Wien at de der ikke hadde kapasitet til å ta imot flere og bad andre land om å hjelpe. Først var Norge motvillig, men etter press fra blant andre Sverige og Danmark gikk storting og regjering med på å ta imot 1000 som senere ble til 1500 flyktninger. De ble spredt utover hele landet, men nesten ingen av dem hadde uttrykt et ønske om å komme til nordiske land. Det var bare tilfeldigheter som førte dem hit.

Og her vender vi tilbake til dem som noe uventet havnet i vår by. Adskillige av oss trodde at mange madjarer spilte slik fotball som vi bare kunne drømme om. Derfor var norske klubber desperate etter å få tak i dem. Det ble til dels hysteri, og alle knep var tillatt for å sikre seg «stjernene». Våre tre kom om kvelden med den såkalte Nattruten (til Bergen) som seilte fra Stavanger klokken 21:00. Ankomst i Haugesund var da vanligvis klokken 00:15. Flere Vard-folk hadde fått nyss om at de var i vente og stod klar til å motta dem og få deres underskrift på at de ville melde seg inn i deres klubb.

Men noen i Djerv 1919 var smartere. De reiste til Kopervik, der skipet også var innom, og da det klappet til kai her i byen vel en halvtime senere, hadde stjernene allerede fått det gulblå treningstøy på. De rødblå «supporterne» stod tilbake på kaien – skuffet og med lange ansikter.

Nå hører det med til historien at de ettertraktede ikke var noe balltalenter, de var så middelmådige at de knapt hadde klart å komme med på et lokalt 5.divisjonslag. De stilte riktignok på trening på Flotmyrbanen de første par uker da de vel følte seg forpliktet til det, men siden var det slutt. Stor ergrelse de første dager i Vard fordi de selv ikke hadde fått den glupe ide om å gjøre et kupp i Kopervik. Siden viste det seg altså at det heller var noe som kan betegnes som en flopp.

«Se Napoli og dø - Se Kopervik og besvim» var en kommentar som ofte var å høre på den tid når folk snakket om og gjorde narr av iveren enkelte klubbtilhengere viste når de ville snappe «goalgettere» foran nesen på konkurrenten. Men de er vel ikke mindre aktive i dag?

Jeg var selv på kaien da de tre «ballkunstnerne» kom, og jeg fulgte senere med på den triste treningen på Flotmyrbanen. Alle var ikke toppspillere slik som mange hadde trodd.

Bildet er hentet fra boka, Mine Minner på Vormedal forlag

Les mer om:

Karmoynytt