Helge Thorheim (Karmøylista).

«"Konfiskering" av fellesskapets verdier»

Skrevet av Helge Thorheim
02.03.2020 09:22

Den 12.juni 2019 fratok Stortinget seg selv og landets innbyggere retten til å disponere vår felles oljeformue når vi selv ønsker det.

LESERINNLEGG: I 1969 ble et av verdens største oljefelt til havs funnet (Ekofisk) innenfor det som senere ble vedtatt som Norges økonomiske sone. Plutselig hadde vi store verdier med olje vi kunne selge, og landets økonomi vokste. Og det etter hvert ganske dramatisk. 

Fornuftig nok, så ble det tidlig bestemt at inntektene fra olje og gass måtte brukes i et forsiktig tempo for å ikke skape ubalanse i økonomien, da dette var en helt ny økonomisk situasjon for Norge.  Politisk hadde en ikke noen fullgod oversikt over hvilke ressurser Norge kunne rå over under havbunnen innenfor den nye 200 mils økonomiske sonen. Heller ikke om hvor mye av dette som var utvinnbart, og kunne gi økonomisk utbytte for Staten. 

Den 22. juni 1990 vedtok Stortinget loven om Statens Petroleumsfond for å sikre en forsiktig bruk av de nye verdiene, og fondet ble i daglig tale omtalt som Oljefondet. Fondet hadde som formål å forvalte de norske Petroleumsinntektene.

De første kronene ble satt inn i Statens Petroleumsfond først i 1996 ettersom Statsbudsjettet ble gjort opp med underskudd før dette. 

I 2001 ble Handlingsregelen innført for å unngå å legge opp til et for stort forbruk i Statsbudsjettet, og det ble bestemt at inntil 4% av kapitalen i Petroleumsfondet ved inngangen til budsjettåret kunne overføres Statsbudsjettet. (Fra februar 2017 ble prosentsatsen justert ned til 3%).

Det ble en sedvane over flere år, og allment akseptert politisk, at Oljefondet investerte i utenlandske verdipapirer, aksjer og eiendommer og holdt tilbake å investere i norske selskaper/virksomheter.

1.januar 2006 endret Stortinget navnet på Statens Petroleumsfond og Statens Pensjonsfond ble etablert. Dette var en overbygning over Statens Petroleumsfond og Folketrygdfondet, og de to delene ble heretter kalt Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet), og Statens Pensjonsfond Norge (tidligere Folketrygdfondet).

I 2006 ble det nå introdusert et nytt begrep, Pensjonsfond. Dette er forståelig når det gjelder Folketrygdfondet, ettersom dette har vært og er et pensjonsfond.  Men hva hadde det med pensjoner å gjøre når det gjelder Oljefondet? Eller var dette bare innført som et psykologisk taktisk trekk for å få folk flest til å bli ekstra tilbakeholdne med å ta verdiene i Oljefondet til bruk i Norge? 

Fra diverse hold er det kommet kommentarer fra meget sentrale aktører i finansbransjen som eksempelvis:

«Grunnen til at dei ville kalla oljefondet Statens Pensjonsfond Utland var at det ikkje skulle være so fristande for langfingra, populistkåte politikere å stikke handa for djupt ned i pengebingen.»

Selv om slike typer utsagn under foredrag og konferanser kan ha karakter av litt flåsete uttalelse, tyder nok dessverre det likevel på at det hersket en ganske arrogant holdning fra «finansfolkene» overfor både våre fremste folkevalgte og ikke minst overfor de reelle eierne av petroleumsinntektene, altså deg og meg.

En redsel for at «populistkåte politikere skulle stikke handa for djupt ned i pengebingen» var nok grunnen til navneskifte fra Oljefond til Pensjonsfond, for det er ingen ting i Lov om Statens Pensjonsfond som omtaler at dette er et pensjonsfond annet enn at Statens pensjonsfond som sådan skal støtte opp under finansieringen av folketrygdens utgifter (Statens Pensjonsfond Norge). 

Dette fremgår i §1 i Lov om Statens Pensjonsfond:

§ 1.Midlene i Statens pensjonsfond eies av staten. Sparingen i Statens pensjonsfond skal støtte opp under finansieringen av folketrygdens pensjonsutgifter. Sparingen skal ivareta langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter slik at petroleumsformuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode.

Som det fremgår skal for øvrig sparingen ivareta langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter slik at petroleumsformuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode. Det er ellers ikke satt noe øremerking av oljeformuen.

Målet for Statens Pensjonsfond fremgår av §2 i lLov om Statens Pensjonsfond:

§ 2.Målet med investeringene i Statens pensjonsfond skal være å oppnå høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko. Innenfor denne rammen skal fondet forvaltes ansvarlig.

Den 12. juni 2019 fattet Stortinget vedtak der det ble fastsatt en ny paragraf 6 i Lov om Statens Pensjonsfond Utland slik:

§ 6.Statens pensjonsfond utland skal investeres utenfor Norge og i utenlandsk valuta etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet, jf. § 10.

Selv om det tidligere har være stor konsensus om de ulike regjeringers linje at Oljefondet er blitt investert i utlandet og ikke innenlands i Norge for «å unngå å blåse opp økonomien», så har Stortinget gjennom vedtaket den 12.juni 2019 i lovs form sikret  at Statens Pensjonsfond Utland ikke kan investeres i Norge. Med dette grepet har Stortinget fratatt både seg selv og landets innbyggere retten til å disponere vår felles formue i Oljefondet når vi selv ønsker det, og til hva vi vil. Skal det skje en endring på dette , må først §6 i Lov om Statens Pensjonsfond Utland oppheves!  Og det kan Stortinget gjøre hvis Stortinget vil.

Med denne lovendringen er det som om Stortinget sier klart i fra til sine innbyggere følgende: 

«Selv om dere er eiere av verdens største Pensjonsfond (les: Oljefondet), skal dere ikke ha tilgang til den verdien dere eier. Dette skal investeres i utenlandske bedrifter, verdipapirer, eiendommer osv. til glede for disse selskapene.»

Ser en nærmere på når dette vedtaket ble loset igjennom i Stortinget er det noen  ting som er iøynefallende:


  1. Et lovforbud om at Oljefondet ikke kan investeres i innenlandske tiltak i Norge ble fremmet av finanskomiteen helt mot slutten av stortingsåret 2018-2019, da alle komiteer hadde det travelt med å få ferdigbehandlet saker før de skulle ta sommerferie, og det kan stilles spørsmål om hvor god drøftingen har vært om et så sterk inngripen som tiltaket gjennom denne nye lovparagrafen er.
  2. Forslaget om lovendring ble ikke gjort som ny behandling av Lov om Statens Pensjonsfond Utland, men som en endring av Lov om Norges Bank og pengevesenet, og herunder ble det på slutten sagt at dette medførte endring i andre lover, herunder Lov om Pensjonsfond Utland med introduksjon av ny paragraf 6, som er sitert lenger oppe i kronikken.
  3. Det har ikke vært særlig debatt om ny §6 i Lov om Pensjonsfond Utland, og i særdeleshet har dette ikke vært debattert i det offentlige ordskifte.
  4. Det kan tyde på at den nye lovbestemmelsen om at fondet skal investeres i utlandet og i utenlandsk valuta, har gått «under radaren» for folk flest (og kanskje også blant mange i Stortinget), og at når tidligere sjef for Oljefondet, Slyngstad, stolt sier at vi ved utgangen av 2019 passerte en historisk milepel med 10.000 milliarder kroner som verdi på fondet, så føler nok de fleste at vi i fellesskap har stor rikdom i vårt land, og at vi er rike. 
Hvem har så glede av denne rikdommen som er samlet opp i Oljefondet?

Har du og jeg glede av den? – Nei, ikke så lenge den nye lovparagrafen (§6) i Lov om Statens Pensjonsfond blir stående og etterlevd. Dette selv om det strider mot §1 i Lov om Statens Pensjonsfond der intensjonen er ………..petroleumsinntekter slik at petroleumsformuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode.

Har finansindustrien glede av den? – Ja, ettersom bl.a. Oljefondet kan investere inntil 70 % av verdiene i aksjer, så medfører dette aktiv forvaltning av meget store verdier. Og i sum koster forvaltningen av Oljefondet ca 4 milliarder kroner iflg årsrapporten fra Norges Bank.

Er det risiko forbundet med Oljefondet? – Ja, spesielt ettersom så stor del av formuen er investert i aksjer, er en prisgitt vekst i verdens økonomi og vekst i de selskapene oljefondet har investert i. I disse dager ser en hva bl.a. en epedemi / pandemi av et farlig virus kan skape av usikkerhet og frykt, og dermed fall i aksjeverdi i store internasjonale selskaper, der en også må påregne at Oljefondet har strategiske plasseringer. Varigheten av slike pandemier er vanskelig å si.

Dagens regjering har inntatt en svært globalisert tilnærming i sin politikk, og vi hører dessverre lite til hva som er best for nasjonen Norge. Regjeringen er først og fremst opptatt av hva som er best for verden, og dette gjelder ikke minst hva vi skal bruke våre penger på. Dessverre er ikke dagens regjering helt alene om dette.  I disse tider er det fristende å kalle dette en form for et farlig virus med langvarig effekt som har satt seg hos flere partiledere i vårt land.

Det rådende mantra er i dag at vi «skal vise verden at vi er best til å rydde opp». Med Klimaminister Rotevatn (V) i spissen som proklamerer at vi skal øke vår innsats fra 40% til minst 50%, kanskje 55% innen 2030, har Norge påtatt seg økonomiske forpliktelse som Statsråd Rotevatn ikke kjenner konsekvensene av. Selv Statsministeren har i Stortinget bekrefter at de ikke har oversikt over dette. Likevel ser det ut til at regjeringen vil «la det stå til, fordi det haster». Og hvor skal pengene komme fra? Skal de komme fra Bistandsbudsjettet som regjeringen hittil har brukt flittig av også til klimatiltak. Eller kommer de til å bruke Oljefondet, og instruere Oljefondets ledelse, slik MDG har tatt til orde for?

I dag er Bistandsbudsjettet blåst opp til hele 40 milliarder kroner på Statsbudsjettet. Det er lite fokus på resultatene av denne bistanden, og selv om både Riksrevisjonen har direkte hudflettet mange av disse tiltakene som er brukt penger på, og også NORADs eget organ Bistandsaktuelt har hatt meget kritiske artikler, synes dette ikke å gjøre nevneverdig oppmerksomhet i det politiske miljø. Selv saker fra Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite avstedkommer ingen vesentlige konsekvenser for uheldig bruk av disse midlene som ofte har havnet i «feil hender».

Nå er det nok på tide at oppmerksomheten fra Storting og Regjering dreier interessen om vårt eget land i langt større grad enn tidligere, og sier at velferden og videreutviklingen av vårt eget land skal ha større oppmerksomhet enn for eksempel den regjeringsskapte klimakrisen. I særdeleshet kan vi nå sørge for å intensivere vår innsats rundt forskning og utvikling for å gjøre oss i stand til å møte fremtidens krav til både kunnskaper og ferdigheter for å fortsatt være et land med høy grad av bærekraft!

Mange saker i vårt eget land skriker etter investering i fornyelse på samme måte som i andre land vi liker å sammenligne oss med. Dette gjelder ikke minst innen infrastrukturutbygging-området.  Videre savnes en større oppmerksomhet mot tiltak og forbedringer innen for eksempel Eldreomsorgen og rus/psykiatri i vårt eget land, for å nevne noe.  Regjeringen kan ikke lenger skyve dette bort ved å si at dette er kommunenes ansvar eller dette er fylkeskommunens ansvar. Alt det vi driver med i vår nasjon er til syvende og sist Stortinget og regjeringens ansvar.

Statens fremste oppgave er å sikre liv og helse for alle innbyggere av Norge.

Av eksempler på tiltak som må gjennomføres i vårt land kan nevnes (langt fra uttømmende):

  • Fullfinansiering av en verdig eldreomsorg /omsorg generelt for hele landet. (Omprioritere fra Bistandsbudsjettet)
  • Snarlig etablering av vintersikre fjelloverganger Øst/Vest (Oljefondet)
  • Rassikring av utsatte veier i hele landet (Oljefondet)
  • Gode tilkomster mellom hovedveiene til produksjonssteder langs kysten (Oljefondet)
  • Rask etablering av Fergefri E39 (Oljefondet)
  • Utbygging av sykehus for den nye generasjon av hospital (Oljefondet)
  • Utbygging av tjenlige havner for fremtiden (Oljefondet)
  • Modernisere vårt forsvar (etter først å ha fastlagt strategi for hva vårt forsvar skal være)
Ja, utrolig mange flere tiltak kunne vært ramset opp. Jeg ser dessverre mange tegn på at vi ikke evner å tenke nok på vårt eget land, som for eksempel tilfellet er med et av våre største infrastrukturprosjekt, Rogfast, som var godt i gang, men som nå er midlertidig stoppet opp. En kan dessverre ikke bli særlig stolt av en slik mangel på gjennomføringskraft, for det mangler ikke på midler i nasjonen.

Jeg har satt som tittel på denne kronikken «Konfiskering» av fellesskapet verdier, og det er bevisst valg, for etter ny §6 i Lov om Statens Pensjonsfond (Oljefondet) ble vedtatt, er dette en reell konfiskering av dine og mine verdier slik at vi ikke kan bruke dem på investeringer i tiltak i hverken infrastruktur eller i nye næringer i vårt eget land.

Først må §6 i Lov om Statens Pensjonsfond oppheves, så kan vi alle være med og gi tydelig signal om hvordan vi vil denne formuen skal anvendes.  Det er nå vi har mulighet til å bygge ut vårt eget land på en fremtidsrettet måte slik at det stadig kan være et bedre land å bo i og drifte både for oss selv, for våre barn og fremtidige generasjoner. Og da må vi selvsagt også vurdere å bruke den kapitalen vi har i Oljefondet. Jeg er redd dette ikke blir gjort uten et betydelig politisk press fra deg og meg som er de reelle eiere av Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond Utland som det offisielt heter.

 

 

Helge Thorheim

Tidl. Stortingsrepresentant

Kopervik, Karmøy