ANDAKTEN: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

Johannesevangeliet 15, 13-17

13.søndag i treenighetstiden

Når vi leser ordet «kjærlighet» kan det dukke opp mange bilder. Romantiske scener fra Hollywoodfilmer og Netflix-serier, Prideflagg eller minner om bryllup vi har vært i. «Kjærlighet» er for mange det samme som den romantiske kjærligheten mellom mennesker og det er jo gjerne slik vi bruker ordet. Men kjærlighet rommer så mye, mye mer. Det er ikke romantikk Jesus snakker om her, men den kjærligheten som gjør at vi ofrer livet for noen andre. Vi kan kanskje best forstå det hvis vi tenker på kjærligheten foreldre har til sine barn.

I kirkens kalender er vi nå inne i «hverdagen», en lang periode uten fester som jul og påske. Nå brukes det grønn farge i kirken og presten har på grønn stola over den hvite prestekjolen. I denne perioden fokuserer vi på kirkens og kristenlivets vekst og utvikling. Denne søndagens tekster handler alle om vår tjeneste for andre mennesker – om hvordan vi er avhengige av hjelp fra Den hellige ånd slik at vi kan elske våre medmennesker og tjene dem.

Det fremste budet kirken har fått er at vi skal elske hverandre. Jesus har vist oss hva en slik kjærlighet innebærer: å gi livet sitt for vennene sine. Jesus døde for at vi alle skulle få tilgivelse og evig liv. Vi skal ha Jesus som forbilde. Det er heldigvis svært uvanlig å gå i døden for å redde noen, men kjærligheten til andre mennesker skal likevel prege livet vårt.

Det kan være vondt å gi slipp på seg selv og oppdage sin egen egoisme. Det kan være tungt å tjene andre og det kan være en utakknemlig jobb. Igjen kan vi tenke på barneoppdragelse. Det er ikke alltid treåringen takker mamma og pappa pent for alt de gjør for barnet. Noen ganger er det bare skrik og skrål i retur. Det kan være slitsomt. Men vi elsker barna våre fortsatt og fortsetter å gjøre det gode for dem.

Vi skal elske våre medmennesker og vi har Jesus som forbilde. Vi elsker andre fordi Gud elsker oss. Vi skal ikke gå inn i denne oppgaven i den tro at vi er perfekte og må prestere helt alene. Kjærligheten vi gir, det å ofre tid, penger og krefter, kan være vanskelig og slitsomt. Derfor får vi hjelp fra Gud ved Den hellige ånd, som virker i oss og former oss gjennom årene, slik at vi litt etter litt blir stadig mer fylt av kjærlighet. Kjærlighet er ikke noe vi presterer, men noe vi gir videre. Kjærligheten er at Gud elsker oss, og fordi vi er elsket så makter vi å elske hverandre.

May Ingunn Vrålstad  
Sokneprest i Torvastad