Illustrasjonsbilde: pixabay

«Kampen om klima og industriarbeidsplassene»

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.

MENINGER: En gang var fabrikkpiper og røyk et tegn på arbeid og velstand. Folk hadde trygge jobber, og alle kunne se hvor verdiene ble skapt. Fabrikkpipene skaper fremdeles arbeid og velstand, men med mindre røyk og arbeidsplasser. Felles for disse bedriftene, enten vi snakker om verft, verksteder eller smelteverk, er at de ligger alle langs kysten og i distriktene. Ute av syn, ute av sinn?
 
Når man følger klimadebatten ser man at de høyeste stemmene, og mest radikale forslagene kommer fra urbane strøk og organisasjoner lengst unna arbeidsplassene i distriktene. Kravene som går igjen er: stans i norsk oljeproduksjon, grønt skifte nå, nye grønne klimajobber o.l. Legger man til en god dose med følelser som; kloden brenner, fremtiden til våre barn og barnebarn, sluttdato på sokkelen, ja da får man overskrifter og polarisering som det holder.
 
Skal vi lykkes med å skape et samhold i kampen må industriarbeidere og miljøbevegelsen ha et felles utgangspunkt. Uten arbeid, trygghet og inntekt, ingen kampkraft. Uten industrien, ingen innovasjon eller kapital til å iverksette ambisiøse klimamål. Uten norsk olje gass, ingen mulighet til å nå klimamålene og parisavtalen. 
 
Fagbevegelsen har bestandig tatt kampen for sine medlemmer, på jobb, og utenfor jobben. Arbeidsfolk må ha en hånd på rattet når det gjelder å forme samfunnet og velge retningen vi tar inn i fremtiden. Oljearbeideren er like opptatt av å sikre en bærekraftig klode til sine barn og barnebarn som en hvilken som helst annen person. Når man snakker om hva vi skal leve av i fremtiden er det mange som trekker på skuldrene fordi spørsmålet er feil. Vi skal ikke skape nye grønne jobber, de er her allerede. I en verden som skriker etter mineraler, metaller og andre industriprodukter må vi øke vår produksjon. Hvorfor?
 
Fordi ingen andre land kan levere slik vi gjør med fornybar vannkraft som innsatsfaktor. Ingen kutter utslipp og investerer i ny teknologi på samme måte som våre bedrifter. Etterspørsel etter norsk olje og gass øker samtidig som den samme næringen bygger ut infrastruktur for transport og lagring av karbon under havbunnen. Det som enkelte partier beskriver i sine partiprogrammer, blir utført i praksis av de samme bedriftene som de krever skal avvikles. Det å smelte malm til metall og sende gass i rør er ikke noe som tilhører fortiden. Dette er fremtidens viktigste bedrifter og arbeidsplasser, da som nå.
 
Det vi trenger er en politisk vilje til å bruke staten sine muskler gjennom eierskap og kapital. Usikkerhet rundt fortsatt nye leteområder på sokkelen eller endringer i rammevilkårene til industrien er billige politiske poeng i en valgkamp, men det kan skape dyre resultat for både klima og arbeidsplassene. For oss er det klinkende klart at vi ikke kan støtte noen partier eller regjering som skaper usikkerhet for våre medlemmer i industrien både på land og til havs.
 
 
Terje Lund
Ombud
Fellesforbundet avd.57 Nord Rogaland