Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.
MENINGER: I februar 23 inviterte Karmøy kommune til idédugnad om FNs bærekraftsmål og veien til å skape gode lokalsamfunn, sammen: både frivillige aktører og offentlige etater, både enkeltpersoner og grupper, både yngre og eldre. Hva er kirka sin plass i arbeidet med gode lokalsamfunn, i spennet mellom et livssynsåpent samfunn og et trosfellesskap? Hva ligger bak kirkens ønske om å engasjere seg i lokalsamfunnet?Hva kan jeg gjøre for deg?
I nyttårstalen stilte kong Harald dette spørsmålet flere ganger: Hva kan jeg gjøre for deg? Spørsmålet har fulgt meg i starten på 2023. Vi er på vei til å reise oss igjen etter to år med pandemi. Vi har feiret Frivillighetens år for å minne hverandre om at «min innsats teller». Strømkrise og økte matvarepriser førte til at menighetene gjennom Godhet Karmøy delte ut matkasser til nesten dobbelt så mange som året år. På toppen av det hele har Karmøy kommune havnet i offentlighetens lys gjennom Brennpunkt dokumentaren om eldreomsorg. Og her står jeg, som prest i Veavågen menighet, i spennet mellom demenskor på TV og klimakrise. Og dåp, begravelser og konfirmanter. Hvordan skal jeg møte konfirmanter som opplever mobbing? Hva skal jeg tenke om at regjeringen sender tanks til Ukraina? Hvordan skal jeg gjøre prekenen aktuell på søndag? I bibelteksten stiller Jesus spørsmålet til en blind mann: Hva kan jeg gjøre for deg? Utfordringen er at du sjelden får svar. Ja, det passer seg ikke alltid å stille spørsmålet. Du må tenke deg svaret selv! Kanskje er det hemmeligheten i kongens spørsmål? Du må prøve å sette deg inn i den andres perspektiv. Du må handle med respekt og gjensidighet. Spørsmålet har fulgt oss også i prosessen med kaffebar – hvordan kan vi som kirke bety en forskjell i lokalsamfunnet?
Foto: Privat
Den som lytter, finner svar
«Den som på forhånd vet hvor veien fører henne, føres ikke langt.» Jeg kom over sitatet i en bok om pilegrimsvandring. Det ble en god påminner da jeg selv satte avgårde på 21 dager og 300 km vandring mot Santiago de Compostella i Spania i mai i fjor. Du må lytte. Du må se. Du må skjelne det viktige fra det uviktige. Du må finne din vei, ikke kopiere andre eller fylle andres forventninger. Du må lytte innover i deg selv. Du må lytte utover i verden rundt deg. «Se – bedømme – handle» er stikkord i Den norske kirkes plan for diakoni:- Kirkens omsorgsarbeid for enkeltpersoner og grupper.
- Kirkens engasjement i lokalsamfunnet og i verden.
Samskaping
Veavågen er ei bygd med ca. 3600 innbyggere. Kirkebygget og gravplassen står midt i bygda, med banken, skolen, frisøren, Kina- restauranten og Prix som nærmeste naboer. Vi har en god tradisjon for samhandling mellom kirke, kommune og lokalsamfunn, både som enkeltpersoner og som organisasjoner, lag og foreninger: Julemarked, 17-mai feiring og besøkstjeneste i samarbeid med Vea sykehjem og hjemmetjenesten, for å nevne noen. I kirken har vi snakket mye om utfordringene etter pandemien og hvordan vi kan være en ressurs i lokalsamfunnet. Vi trenger åpne møteplasser! Det er flott med gudstjenester, vielser, dåp og konfirmasjon, og et stort barne – og ungdomsarbeid. Men kanskje trenger vi flere lavterskeltilbud? Ut av dette vokste det fram to ideer, begge knyttet til kirkens sentrale plassering i bygda. Kirkeparkprosjektet ble lansert som ide til utvikling av park – og nærmiljøanlegg, en møteplass ute. Og kaffebar vokste fram som en idé til et åpent lavterskeltilbud, en møteplass inne. På lokalplanet har Bygdeutvalget engasjert seg i kirkeparkprosjektet, mens flere enkeltpersoner, både medlemmer og ikke-medlemmer i kirken, har engasjert seg i kaffebar som møteplass for bygda. Så håper vi på å få kommunen med på laget etter hvert, det er tross alt mange gode koblinger til FNs bærekraftsmål om gode og bærekraftige lokalsamfunn.For-andre
Psykolog Peder Kjøs hadde et spennende foredrag på Frivillighetskonferansen for Karmøy i oktober i fjor, et samarbeid mellom kirke, kommune og frivillighetstjenesten. Han viste oss blant annet et bilde av et brukket lårbein for 15 000 år siden: Dette viser et menneske med et komplisert beinbrudd. Hva gjør at dette menneske overlever? Jo, det blir tatt vare på av flokken. Det som kjennetegner oss som mennesker er at vi tar vare på hverandre! Kjøs viste at veien i terapi også handler om et aspekt av å løfte blikket, å se andre, å få bety en forskjell for noen. «For andre» skaper forandring! I mitt lille «kaffebar-case» aktualiserer dette synet på frivillighet. I kirken har det ofte handlet om å rekruttere frivillige til forhåndsdefinerte oppgaver. Vi trenger flere frivillige til a,b,c…jeg kan nok fylle hele alfabetet! Men her handler det om å starte med drømmen, ikke behovet. Noen drømmer om å være kirke på nye måter. Andre drømmer om nye møteplasser i bygda – og kirka har ei kirkestue og en sentral plassering i bygda, så hvorfor ikke?
Foto: Privat
