Preketekst: Evangeliet etter Lukas 10,13-17

I kirken har vi ulike vigslede tjenester. Den aller best kjente er selvsagt prestetjenesten. Noen har kanskje også møtt kateketen når de har gått til konfirmasjonsundervisning. De aller fleste har nok hørt kantoren spille på orgelet i kirken. Til sist har vi diakonen. Han eller hun er den som leder kirkens omsorgstjeneste. Diakonen kan ha sitt hovedvirke enten blant barn og unge eller blant eldre på sykehjem. De kan fokusere sitt arbeide ute blant hjemløse eller narkomane, eller de kan spesialisere sin tjeneste inn mot psykisk utviklingshemmede. Alt som berører kirkens omsorg for enkeltmennesker er diakonens spesialitet. Diakoni blir definert som kirkens omsorgstjeneste. Diakonene kan også lede begravelser og gudstjenester. Felles for disse tre tjenestene kateket, kantor og diakon er at de vigsles i en spesiell gudstjeneste med bønn og håndspåleggelse. De kan gå kledd i en grønn skjorte med snipp (til forskjell fra prestene, som gjerne bruker svart, grå eller blå) og i gudstjenesten har de en hvit kappe med en stola (et bredt, farget bånd) som går på skrå fra skulderen og ned.

Jesus viste oss den rette måten å tjene Gud på i søndagens preketekst. Bibelen skal leses og etterleves, men alltid med øye for å hjelpe vår neste. Hvis vi ble så regelbundet som synagogeforstanderen ville kirken mistet all troverdighet og respekt. Den ville ikke lenger forkynt Guds kjærlighet til menneskene. Jesus viser oss at nestekjærligheten er en umistelig del av gudstjenesten. Uten den kan vi ikke være kirke, uten nestekjærligheten kan vi ikke utføre den sanne gudstjeneste.

Kirken skal romme hele fylden av troen og spre den ut i verden. Gud har gitt oss sitt hellige ord som skal forklares og utlegges i prekenen. Vi har mottatt sakramentene (dåpen og nattverden) som skal tas imot til frelse og tilgivelse. Og fra aller første stund har kirken også hatt som oppdrag å avhjelpe nød og lidelse. Men hvordan skulle de tolv apostlene løse dette oppdraget samtidig som de skulle forkynne Guds ord? I Apostlenes gjerninger kapittel 6 leser vi om de da første diakonene ble innsatt. Alle disse var menn, men vi hører også om den kvinnelige diakonen Føbe (Rom 16, 1).

Diakonien hører naturlig til i alle kirkens tjenester og skal være en naturlig del av alle kristnes liv. Det er altså ikke bare diakonens ansvar, selv om diakonen ofte leder denne spesielle tjenesten. Vi bidrar diakonalt når vi besøker de som er syke eller sitter i fengsel. Vi avhjelper nød når vi gir pengegaver til misjons- og hjelpeorganisasjoner. Diakoni kan skje helt konkret i ditt eget liv når du hjelper en eldre nabo med å handle. Diakonien kan bli et særlig livskall for legen, sykepleieren og andre helsearbeidere.

Denne søndagen i åpenbaringstiden gjør Jesus det åpenbart hvor kald og menneskefiendtlig kirken og den kristne tro ville vært uten nestekjærligheten og omsorgen for andre mennesker. Vårt kall som kristne er å reise opp de nedbøyde. Vi skal avhjelpe menneskelig nød samtidig som vi forkynner, samtidig som vi underviser, synger og deler ut sakramentene. Det ene kan ikke løses fra det andre. Forkynnelse kan ikke eksistere uten nødhjelp. Gudstjenesten kan ikke løses fra medmenneskelighet. Kirken kan ikke være kirke uten diakonien.

May Ingunn Vrålstad

Sokneprest i Torvastad