Sigrid Langeland (25), utflyttet karmøybu og helsefagarbeider med videreutdanning psykisk helsearbeid og rusomsorg.

«Hvorfor føler mange at de må beskytte overgriperen sin?»

LESERINNLEGG: Jeg mener flere som opplever overgrep bør stå frem. Mørketallene er store og skammen ligger tykt som tåke. 

Den sommeren jeg var uheldig og opplevde et overgrep av en bekjent trodde jeg at jeg var helt alene. At det ikke kunne bli beregna som overgrep eller at i verste fall; jeg bare overreagerte. Jeg gikk lenge med klump i magen og høy puls. Det var ikke slik jeg var alene med det, jeg fortalte det til samboeren min og et par venninner jeg stolte på. Ingen av dem mente det var min feil, som jeg hadde fått for meg det var. For min del hjalp det å prate om det, å si det høyt slik at jeg ikke bar den tunge ryggsekken alene. Jeg gikk inn i en depresjon og var mye sykemeldt fra jobb da det sto på som verst. Når kollegaene mine spurte hva som var galt svarte jeg at jeg bare var sliten. Jeg angrer nå på at jeg ikke bare fortalte hva som hadde skjedd. Selv om jeg hadde jobbet i psykiatrien selv, hørt de verste historiene og kommet med råd, klarte jeg ikke å ta til meg mine egne råd. Jeg var i fornektelse for at det hadde skjedd. Etter mye skam forsto jeg at det ikke bare var feil, men også et overgrep. Et overgrep som krenket min frihet. 

Jeg turte ikke anmelde for jeg var redd den bekjente skulle få problemer. Tiden gikk og jeg fikk flere og flere symptomer på at jeg hadde utviklet PTSD (posttraumatisk stresslidelse.) Det gikk så langt at selvfølelsen var på bunn, jeg fikk hyppige selvmordstanker og sov lite. Det gikk ut over jobb, meg selv, men det viktigste forholdet mitt. Jeg ble sykere og sykere, køen for psykisk helsehjelp på for eksempel DPS (distrikspsykiatrisk senter) er lang. Jeg var en av de heldige, jeg fikk psykiater ganske kjapt, ikke fordi jeg bare var heldig, men psykisk var jeg et mørkt sted. Jeg ble utredet for kompleks PTSD, samt bipolar lidelse type 2. 

Ifølge Folkehelseinstituttet har 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter opplevd seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene. 34% kvinner og 11% menn har vært utsatt for seksuelle overgrep. 9% av alle kvinner 1% av alle menn har vært utsatt for voldtekt minst en gang i livet. Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen øker risikoen for alvorlige fysiske og psykisk helseplager. Dette er offentlige tall og man vil tro at mørketallene er større. Spesielt når det kommer til seksuelle overgrep på menn. En av grunnene til at det er så store mørketall kan være på grunn av at det er et tabubelagt tema å prate om, det er her åpenheten må inn.

Vi må tørre å spørre, vi må tørre å høre og vi må tørre å prate om det. 

Skrekken som satt i meg var så stor jeg slet med å gå ut av leiligheten, å gå på butikken var et mareritt og jeg kunne ikke gå i sentrum av Stavanger hvis det var skumring eller mørkt. Så jeg en stor skikkelse kom minnene om overgrepet tilbake, dundrende som et godstog. Etter å ha meldt meg inn i SNU (seksualpolitisk nettverk for ungdom) pratet jeg mye med de i styret støttet meg å hjalp meg med å skrive anmeldelsen. Hvorfor skulle jeg beskytte overgriperen min når hans dumskap ødela meg totalt? Det var nok, det var ikke min jobb å beskytte overgriperen min. Sannheten måtte opp og frem, jeg var blitt mentalt sterkere etter mange måneder i grøfta. Saken kom tilbake, henlagt. Det var det jeg hadde forventa, men jeg fant ikke ro med det. Jeg klagde å saken ble tatt opp igjen. Etter etterforskning og avhør ble den henlagt på bevisets stilling. I min sak var det ikke mye bevis å hente, så jeg kjente at min jobb var gjort. 

I dag sitter jeg mye sterkere, kunnskapsrik og oppmerksom enn jeg gjorde for et år siden. Jeg er stolt at jeg turte å anmelde, at jeg oppsøkte hjelp og at jeg ikke lot han ødelegge meg mer. Jeg følte på frihetsberøvelse, men jeg klarte å ta den tilbake. Det føles ut som en evig kamp, men jeg er sterkere nå, sterkere enn han noen gang kan forstå. Jeg følte gjerne at jeg måtte beskytte overgriperen min, men om jeg gjorde det, tok jeg ikke vare på meg selv. Prat om overgrep, prat om selvmordstanker, prat om psykisk helse. Åpenhet redder liv, hadde ikke jeg pratet om det er jeg redd jeg ikke hadde vært her i dag.