Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.

Vår rene vannkraft, som har vært regnet som en nødvendig infrastruktur for landet vårt, har tjent vår nasjon godt helt siden slutten av 1800-tallet. Stat, kommuner og fylkeskommuner har stått for den vesentligste del av vannkraftutbyggingen, og det har således vært full offentlig kontroll og eierskap over vannkraftpotensialet vårt, inklusivt prissettingen av kraftleveranser til innbyggere og næringsliv.   Det er denne ideologien og systemtenkningen, samt de prinsippene som er lagt for utviklingen av vår olje og gass-virksomhet som har gjort oss til en av verdens rikeste og beste nasjoner å bo og virke i. 

Med Stortingets vedtak av energiloven av 1991, ble ny ideologi dominerende, og vi gikk fra forvaltning til forretning, hvor det var markedet som skulle styre produksjon og omsetning mens krafttransporten fortsatt skulle organiseres som monopoler. Jeg mener det var en ulykke for landet vårt at Stortinget la til rette for at markedet skulle kunne få styre utviklingen av produksjon og omsetning av en så viktig infrastruktur som ren elektrisk energi produsert av oss, basert på vårt eget vannkraftpotensiale.

Og hvem er så dette markedet som har fått lov til å styre utviklingen samt fastsette prisene på elektrisk energi ?

Når våre styrende organer etter 1991 «abdiserte» fra å ha styringen over ressursene våre, har man i realiteten overlatt det meste til hvilket syn de styrende organer i EU har i forhold til dette området. Og kanskje det aller viktigste: Prisfastsetting av elektrisk energi er etter hvert overlatt av Statnett til børsene Euronext (Nederland) og Nasdaq OMX (New York, USA). Hvorfor har vi gjort det slik? Når man nå ser hvordan det har gått, er det mange (inklusive meg selv) som lurer på hvorfor i all verden prisen på vannkraft skal følge markedet for gass, kjernekraft og kullkraft. Vannkraften som produseres hos oss er svært liten sammenlignet med det energibehovet som EU har, og ettersom vannkraften er Norges dominerende energikilde for lys og varme må heller prisingen av denne energien baseres på selvkost pluss påslag for fremtidige revisjoner/utbedringer av kraftanleggene.

Hvem tjener på at det har blitt slik? Ikke vi som innbyggere og næringsliv. Vi må pent finne oss i å betale dyrt når vi ser hvordan markedet har agert. Men kraftprodusentene, børsene og traderne (strømselgerne) og Staten har gode dager.  I tillegg tjener Staten godt på gassleveranser til Europa, noe som har aksellerert etter at Russland gikk inn i Ukraina og bruker gass som våpen mot Europa.

Slik markedsområdene er inndelt, må en spørre om det er hensiktsmessig at vi i vårt land skal ha 5 markedsområder.  Dette i seg selv legger opp til at det lett oppstår misnøye med at for eksempel nordre del av landet har kW-timepris som til og med er ned mot null, mens markedsområdene i sør har ligget på tyske priser med flere kroner pr kWh. Flere har tatt til orde for å utjevne forskjellen mellom sør og Nord, men her slår AP sin nestleder til og sier at dette vil AP motsette seg da han regner med at prisene i nord vil stige. Hvor ble det  av solidariteten, som det ofte snakkes om i festtaler? Og ser vi her en gryende konflikt mellom Sør-Norge og Nord-Norge på bakgrunn av strømprisene?

Med de prisene som er satt på kraften vår, er det tydelig det er mange privatpersoner og næringer som har mistet den tidligere forutsigbarheten, og mange sliter nå. En lokal kafeeier sier han tidligere hadde ca. 10.000 kroner pr måned i strømkostnader. I det senere har prisen ligget på mellom 30.000 og 50.000 kroner pr måned. Han får ikke ta del i strømstøtten fra regjeringen, og eksempelet illustrerer godt at den nye prisfastsettingen på strøm er med på å øke prisnivået i samfunnet. Mon tro hvor lenge han og andre kan holde hjulene i gang? Energipriser sammen med økte drivstoffpriser er de største driverne for inflasjon.  Og det vii sin tur få Norges Bank til å sette opp renten, noe som vi alle er bekymret for.

Jeg mener det kan aksepteres som kortsiktig tiltak at vi får strømstøtte (eller tilbakebetalt for alt for store kostnader i strøm).  Men regjeringen må få opp farten med å gjøre nødvendige grep for å bringe oss tilbake til en forutsigbar verden, der prisfastsetting gjøres av våre egne myndigheter og ikke av markedet. Slik markedet fungerer nå, så fremstår dette som et  fullstendig dys-funksjonelt instrument i vårt samfunn.

Olje- og energidepartementet fastsetter årlig prisen på konsesjonskraft for kommuner i Norge som er tildelt konsesjonskraft, og for 2022 er den fastsatt til 11,57øre/kWh. Denne prisen viser med all tydelighet at det er noe som er alvorlig galt på systemnivå når det gjelder energipolitikken i vårt land!  Det viser også at det er noe som er alvorlig galt når det gjelder handlekraft for å gjøre noe med det og rette opp i de feil som tydeligvis er gjort tidligere. Dersom man da er enig i at ren vannkraft produsert i Norge er en nødvendig infrastruktur som vi alltid  har basert mesteparten av vår energibruk på. 

Det som har kjennetegnet oss som nasjon helt siden vi i sin tid ble en fri nasjon, er at vi har stått sammen om å finne gode løsninger for landets innbyggere og næringsliv, samt at vi har lagt stein på stein for å bedre velferdsordninger og menneskerettigheter  for befolkningen i landet samt utviklet gode energiløsninger, nettopp basert på vannkraft.  Vi har både innad i landet og utad fremstått som en samlende og god nasjon. Det har vært stor grad av tillit til de styrende organene i landet, og vi har generelt sett hatt et godt omdømme hos andre land i verden.

Den dreining vi har fått av energipolitikken over flere år, tyder på at våre styrende organer har forlatt tanken om å legge best mulig til rette for egne innbyggere og næringsliv slik at en kan dra nytte av rimelig energi.  Vi kan ikke fortsette lenge med å ha et unødvendig høyt strømpris-nivå, og løse dette med en eller annen faktor for tilbakebetaling-støtte til forbruker. Vi skal ikke ha et system der vi i realiteten blir permanente sosialhjelps-mottakere.  Vi skal betale en pris som dekker selvkost / pluss, slik at de aller fleste (inkl næringslivet) er i stand til å klare seg selv uten almisser fra Staten.

I forbindelse med Arendalsuka i år uttalte vår Olje- og Energiminister Aasland følgende: – Norsk vannkraft er en stabiliserende faktor som det er viktig at Norge stiller til disposisjon slik at EU kan nå sine mål, sa Aasland.

Er vi nå på nytt blitt et «lydrike» under andre stater utenfor Norges grenser, slik vi var det under Danmark i over 400 år frem til 1814? Og hva så med Grunnlovens paragraf 1, som sier: «Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk.»

Nå er på tide å gjøre helt nødvendige grep på systemnivå i vårt samfunn, sørge for at Norge fastsetter prisen på elektrisk kraft selv, og blir herre i eget hus igjen. Det bør ikke være noen skam å snu. Det går absolutt an å skjelne til fortiden og se hva vi gjorde den gangen som la grunnlag for vår suksessfulle nasjon. Jeg er bekymret for det som nå skjer og hvilken påvirkning det har bl.a. på tillitsforholdet mellom innbyggere og styrende organer, som Storting og Regjering.

Det er berettiget å spørre:  Hvor går Norge som nasjon? 

 

Helge Thorheim

Kopervik