Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.
MENINGER: En gammel lignelse forteller om en mann som møter to steinhoggere i et steinbrudd. Han står litt og ser på dem, før han går bort og spør hva de driver med. Den ene svarer kort, «Vi hugger stein». Den andre svarer med et smil, «Vi bygger en katedral».
Begge to har rett, men perspektivet er ganske ulik. Kort sagt, den ene har en framtidsvisjon som gir håp, glede og motivasjon i arbeidet. Visjonen angir også en retning for samhandling: sammen for å nå målet. Det er nettopp denne dobbeltheten jeg ønsker å belyse i denne kronikken: Kraften i en framtidsvisjon og dens betydning for samhandling. La oss starte med visjonen.
Noen vil nok hevde at den kristne framtidsvisjonen er ganske dyster: «Himmel og jord skal forgå». I noen miljøer er det en hang etter å finne endetidstegn. Det handler ofte om å finne trøst. Vi står overfor store utfordringer i verden med klimakrise, krig, natur – og sultkatastrofer. Et «himmelvendt» håp gir på denne måten trøst og styrke til å holde ut. Dette er bare den ene siden av en kristen framtidsvisjon, den henger sammen med et «jordvendt» håp. Atle Sommerfeldt har gjennom mange år i Kirkens nødhjelp og som biskop i Borg bispedømme vært talsmann for kirken som trosfellesskap, med et aktivt samfunnsengasjement. Han knytter den kristne framtidsvisjonen både til «Guds kontinuerlige skaperverk» og Jesu engasjement for menneskeverd, frigjøring og fellesskap (Sommerfeldt, 2015, s. 107). Begge løfter en framtidsvisjon for hele verden, ikke bare for en spesifikk religiøs gruppe.
Kritisk realisme og framtidsvisjon, for hele verden, er bærebjelken i FNs bærekraftsmål. Det samme kan vi si om de to sidene av kirkens framtidsvisjon, en ærlig realisme og en visjon om en bedre verden, også her på jorden. Det faller utenfor kronikken å drøfte likheter og ulikheter i disse framtidsvisjonene. Poenget her er understreking av den gamle lignelsen: Det er hardt arbeid å hogge stein. Ja, men vi bygger en katedral.
Sammen for å nå målet
Som vi har sett, en felles framtidsvisjon for hele verden, for alle mennesker, er sentral både i FNs bærekraftsmål og i kirkens selvforståelse. Dette gir oss ikke bare et felles perspektiv og motivasjon for handling, det gir oss også modeller for samhandling. I bærekraftsmålene understrekes dette ved at det har fått en egen artikkel, artikkel 17: Samarbeid for å nå målene. Her er det sivile samfunn, trossamfunn og enkeltpersoner naturlige medspillere. I kirken har dette blitt konkretisert gjennom blant annet et digitalt arbeidshefte: Bærekraftsboka.no. Under artikkel 17 står det:
«Dette er ikke mål bare for FN, Stortinget eller kommunen, men også for vårt lokalsamfunn, vår menighet og for hver og en av oss. For kirken er engasjement for bærekraftsmålene en måte å realisere det diakonale oppdraget om nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.»
Kjell Nordstokke, forfatter og forsker, understreker det samme i sin bok Diakoni – evangeliet i handling (2021). Han kaller Guds handling i skapelsen «en modell» for kirkens engasjement for alle mennesker og for skaperverket (Nordstokke, 2021, s.97). Sommerfeldt bruker samme argumentasjon knyttet til Guds fortsatte skapergjerning: «Den gir kontekst til kirkens diakoni: hele skaperverket og alle mennesker, spesielt de sårede og marginaliserte, uavhengig av tro, bosatt i et bestemt lokalsamfunn» (Sommerfeldt, 2015, s.107).
Oddbjørn Stangeland utenfor Veavågen kirke. Foto: Privat
Kirkens egenart og et livssynsåpent samfunn
Visjonen om samhandling og samskaping høres jo fint ut. Og likevel er det mange skjær i sjøen når vi skal finne veien i praksis. La oss se på noen utfordringer. Fra kirkens side reises spørsmålet om egenart. Nordstokke illustrerer dette i forhold til diakonale institusjoner:
«De har også vist evne til å fornye seg, blant annet ved å finne gode samhandlingsrelasjoner til offentlige instanser og til sivilsamfunnet. Men de har også stått i fare for å utspille sin rolle, eller for å bli så samarbeidsvillige overfor det offentlige at de har mistet viktige elementer i det som utgjør den diakonale egenarten.» (Nordstokke, 2021, s.17-18).
Med diakonal egenart mener han forankringen i et kristent verdigrunnlag og tilknytningen til kirkens trosfellesskap (jfr. Beskrivelsen av en diakonal kirke – Nordstokke, 2021, s. 174ff. og begrepet «nødvendige grunnlagsposisjoner for enhver kirke» - Sommerfeldt, 2010, s.65). Stephanie Dietrich, professor på VID, hevder at fokuset på kirken og trossamfunnenes rolle som «sivilsamfunnsaktører» kan medføre en instrumentalisering (nytteverdi) av religion, på bekostning av egenverdien (Dietrich, 2017, s.17).
I Norge har debatten om det livssynsåpne samfunnet pekt på mange viktige aspekter når det gjelder samhandling, både muligheter og utfordringer. NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunnet (Stålsettrapporten) satte fram en rekke premisser og forslag. Dette er et stort og komplekst felt. Her er nok å løfte fram to sider, verdier og rettigheter i det livssynsåpne samfunnet. Kristin Skarning Eriksson bruker dette begrepsparet i sin analyse av Den norske kirke som trossamfunn og samfunnsaktør i et livssynsåpent samfunn (Eriksson, 2022). Verdi-språket legger vekt på at religiøse aktører bidrar til samfunnets fellesgoder og oppfordrer til samhandling. Stålsettrapporten hevder at «fellesverdier som utvikles i og utenfor tros- og livssynssamfunnene» kan beskrives som «samfunnets verdimessige infrastruktur» (NOU 2013:1, s.109). På den andre hevder rettighets-språket nødvendigheten av «like rettigheter for tros- og livssynsminoriteter, nøytrale offentlige institusjoner og en avvisning av religion som et kollektivt gode» (Eriksson, 2022, s. 45-46).
Som vi ser er det betydelige spenninger både i forståelsen av et livssynsåpent samfunn og i forståelsen av kirkens egenart og kirken som samfunnsaktør.
Kirken og FNs bærekraftsmål
Jeg har ovenfor forsøkt å peke på muligheten i å se kirkens fremtidsvisjon og FNs bærekraftsmål i sammenheng, med særlig fokus på samhandling. «For alle» og «sammen med alle» er tydelige verdier både i kirken og i FNs bærekraftsmål. Selv om dette er et komplekst og krevende landskap når det kommer til handling, vil jeg likevel hevde sammen med FNs bærekraftsmål artikkel 17 at vi som kirke sammen med offentlige aktører og det sivile samfunn må arbeide videre for å finne en god plattform for dette samarbeidet. Vi må stadig spørre oss selv: Hugger vi stein eller bygger vi katedral? Det store bildet er avgjørende for å finne gode løsninger for samhandling og samskaping i enkeltsaker og på lokalplanet.
La meg i resten av kronikken belyse spørsmålet om kirken som medaktør i å nå FNs bærekraftsmål og samhandling gjennom to prosjekter i Veavågen kirke på Karmøy: Kirkepark og kaffebar i kirken. Selv om dette strengt tatt er to prosjekter, velger jeg å bruke dem som ett prosjekt med hensyn til problemstillingen. Jeg knytter an til bærekraftsmål nummer 11: Gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige.
Kirken i Veabygda og FNs bærekraftsmål
Veavågen er ei bygd med ca. 3600 innbyggere. Kirkebygget og gravplassen står midt i bygda, med banken, skolen, frisøren, Kina- restauranten og Prix som nærmeste naboer. Vi har en god tradisjon for samhandling mellom kirke, kommune og lokalsamfunn, både som enkeltpersoner og som organisasjoner, lag og foreninger: Julemarked, 17-mai feiring og besøkstjeneste i samarbeid med Vea sykehjem og hjemmetjenesten, for å nevne noen.
I kirken har vi snakket mye om utfordringene etter pandemien og hvordan vi kan være en ressurs i lokalsamfunnet. Vi trenger åpne møteplasser! Det er flott med gudstjenester, vielser, dåp og konfirmasjon, og et stort barne – og ungdomsarbeid. Men kanskje trenger vi flere lavterskeltilbud? Ut av dette vokste det fram to ideer, begge knyttet til kirkens sentrale plassering i bygda. Kirkeparkprosjektet ble lansert som ide til utvikling av park – og nærmiljøanlegg, en møteplass ute. Og kaffebar vokste fram som et åpent lavterskeltilbud, en møteplass inne. På lokalplanet har Bygdeutvalget engasjert seg i kirkeparkprosjektet, mens flere enkeltpersoner, både medlemmer og ikke-medlemmer i kirken, har engasjert seg i kaffebar som møteplass for bygda.
I februar 2023 inviterte Karmøy kommune til idédugnad om bærekraftsmål og veien til å skape gode lokalsamfunn, sammen: både offentlige etater og frivillige aktører, inklusiv kirke – og trossamfunn, både enkeltpersoner og grupper, både yngre og eldre. Kirkens representanter deltok i den åpne idedugnaden på alle bærekraftsmålene, samtidig som en hadde med seg planene for kirkepark og kaffebar. Så blir det spennende å se om vi får kommunen med på laget i kirkeparkprosjektet og/ eller kaffebaren.
Dette synliggjør dialogen og muligheten for samhandling på lokalplanet som en del av å virkeliggjøre FNs bærekraftsmål. Kirkeparkprosjekt og kaffebar er også eksempler på initiativ «nedenfra» og understreker viktigheten av engasjement og eierskap. Samtidig skal vi knytte dette sammen med den store visjonen: bærekraftsmål og kristen framtidsvisjon.
Konklusjon
I denne kronikken har jeg forsøkt å se nærmere på kirken i møte med FNs bærekraftsmål, mellom visjon og samhandling. Vi har sett hvordan kristen framtidsvisjon og bærekraftsmålene sammenfaller på viktige områder, uttrykt i verdiene «for alle» og «sammen med alle». Samhandling i praksis reiser flere problemstillinger. Fra kirkens side ser vi behovet for å være et trosfellesskap med egenart og egenverdi. Fra det offentlige og det sivile samfunnet reises spørsmålet om religionens plass i det offentlige rom og forståelsen av et livssynsåpent samfunn. Derfor er det gledelig å se mange gode eksempler for samhandling på lokalplanet. Vi hugger stein for stein, og løfter blikket: Vi bygger en katedral.
Oddbjørn Stangeland,
Prest i Veavågen menighet
