Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.
GUTTEN PÅ TRIKKEN (En historie om hvorfor vi så sårt trenger Pride) I går kveld da Ida og jeg tok trikk fra Oslo S mot Majorstua, opplevde vi at en ung tenåringsgutt stjal hjertet vårt i løpet av 5-6 trikkestopp. Han kom på et stopp etter oss og satte seg ytterst på setekanten på raden skrått foran meg. Jeg la merke til Pride-flagget hans og tenkte, «så kult!» Et lite øyeblikk etterpå snudde det fra kult til omsorg i meg. For han fikk det veldig travelt med å pakke sammen Pride-flagget sitt og snu det opp ned i sekken, så ingen kunne se det. Så var det Pride-armbåndet som måtte fjernes fra armen og legges i lomma, så ingen kunne se det heller. Og et bånd til hvor jeg tror det stod Love is love, måtte ned fra armen og trekkes inn under jakkeermet. Jeg fikk så vondt av ham, jeg så og kjente redselen hans. Jeg håpet han kunne se kjærligheten i øynene mine, når blikket hans gikk observerende rundt i trikkevogna. «Jeg må få vist ham at jeg ser ham og er her for ham, men han ser jo ikke regnbuearmbåndet mitt», tenkte jeg. I det øyeblikket var jeg sjeleglad for å ha en veske med regnbuefarger stående ved beina mine, denne tok jeg opp på fanget og ba til høyere makter om at han ville se den.Det er tydelig at det er godt for ham å prate og vi får høre at han var på Pride i fjor også, og det forteller jeg at vi også var for første gang da. Og vi skjønner hverandre - hvordan den opplevelsen var. «Og tenk» sier han, «bare en uke etter skuddene så leste jeg en artikkel hvor det var en som argumenterte for at de skeive egentlig har det godt i Norge, at det ikke er så mye å lage oppstyr om, tenk det - bare en uke etter at en person skjøt mot skeive» Vi snakket litt mer om dette og han forteller oss at å være her på Pride, likevel er årets høydepunkt. Inni meg tenker jeg «Årets høydepunkt for deg er at du noen få dager i løpet av et år føler at du kan være 100% deg selv. Med unntak av når du kommer ut av det inngjerdete området da selvfølgelig, og skal ta trikken for så å gå til dit du bor disse dagene» Han forteller at han og moren skal gå i paraden på lørdag, og jeg blir glad for å vite at hun vet og aksepterer. Han kikker seg rundt, må følge med på at han kommer seg av på riktig stopp. Det nærmer seg nå. Vi er begge litt stille. Så sier han «Tusen takk for at du snakket til meg, det betydde mye for meg!» Igjen, denne velartikulerte, åpne gutten får hjertet mitt til å blø av kjærlighet. Og jeg svarer at det har vært en fryd for meg å snakke med ham, og jeg ønsker at han visste at han har stjålet hjertet mitt. På vei ut av trikken, mens han blir litt stresset av hvor han skal trykke for å åpne døra, ser han på oss og vinker til oss flere ganger. Jeg tar ham med meg langt inn i natta, mens jeg kjenner på hva det har gjort med meg å kunne gjøre en ørliten forskjell i ett menneskes liv. Kun noen minutter som gjorde det litt lettere for ham å sitte på den trikken. Og til deg, som lurer på om det betyr noe å bære et regnbuearmbånd i solidaritet. Tenk hvilken forskjell du kunne gjort om det var du som satt tvers over denne gutten med et synlig bånd på armen din som sa, jeg ser deg, og vil at du skal være hele deg! Del gjerne denne historien i solidaritet med dem som trenger at vi ser dem! (Denne teksten ble først publisert på Tove Virata Bråthens Facebook-profil, og publiseres med tillatelse).
