«Fotballens skjønnhet og sosialisme»

Skrevet av Øystein Merkesvik
22.06.2018 07:29 - OPPDATERT 22.06.2018 09:29

HARALDSPLASS: Jeg har akkurat sett Mexico slå Tyskland i fotball-VM. Tyskland har alltid vært mitt lag i EM og VM. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet heller ikke hvorfor Mexico slår Tyskland. Jeg kunne jo se hvordan Tyskland ble slått, men jeg forstår ikke hvorfor. Tyskland er jo selve fotballkjempen med klippekort til å spille semifinale og finale. Die Mannschaft uber nesten alles!

Men det er vel det som er kjernen i fotball? For fire år siden slo Tyskland Brasil 7-1 i Brasils eget VM hjemme i Brasil. Nå taper de 1-0 for umerriterte meksikanere. Slik skifter det. Det er kanskje det som er kjernen i fotballspillet; at det inneholder så mange elementer og egenskaper at det ikke er nok å være stor, rik og merritert for å vinne.

Jeg husker en FK Haugesund-kamp i eliteserien rundt tusenårsskiftet. Jeg tror det var mot Moss. Før jeg gikk inn i radioboksen min, møtte jeg en av de sentrale FKH-erne, en av de som hadde noe med klubben å gjøre, som sa: -I dag går det greit. Vi har et betydelig større budsjett enn Moss. Pengene var brukt til å kjøpe spillere som Hans Berggren, Anders Blomquist og Bala Ahmed Garba. Men FK Haugesund tapte 2-0. For som den nederlandske fotballegenden Johann Cruyff en gang sa: ”Hvorfor skulle man ikke slå en rikere klubb? Jeg har aldri sett en pengesekk score mål.”

Selvfølgelig tar Cruyff feil. Pengene har krøpet helt inn i fotballens kjerne og truer fotballens framtid. Det mesterskapet som nå begeistrer oss, er tildelt Russland på grunn av systematisk korrupsjon i FIFA. Det er opplest og vedtatt. Det samme gjelder det kommende 2022-VM i Qatar.

Likevel har Cruyff selvsagt rett. I dag var Mexico større enn Tyskland. Det er derfor fotballen har et slikt grep på oss. Det vil alltid være en tro og et håp når vi går på fotballkamp. Med det er også alltid tvil, mye tvil! Og akkurat her er vi ved det som jeg tror er fotballens kjerne: Det er skjønnheten som oppstår ute på det grønne graset når kampen blåses i gang.

Det er skjønnheten som er fotballens kjerne. Skjønnheten i den utsøkte teknikken spillerne har, i bevegelsene og i det overraskende neste trekket. Skjønnheten som oppstår når en tar mot ballen, kontrollerer den, avanserer litt og sender ballen videre. Skjønnheten i systemene når elleve på laget og like mange på motstanderlaget gjør det samme; mottar ballen, kontrollerer og sender den videre. Skjønnheten i spillemønster og taktikk. Kampen mellom Spania og Portugal var beviset på at fotball er og blir skjønnhet.

Mellom kampene leser jeg bok. ”Det vi tenker på når vi tenker på fotball” skrevet av Simon Critchley. Fotball er sosialisme, skriver han. For selv om fotballen som idrett har store individuelle stjerner, så handler det først og fremst om laget. Noen lag, som Barcelona, består av høyt begavede enkeltspillere. Andre lag, som Island, består av mindre begavede spillere, men som sammen løfter lagene til en enhet som er større enn summen av enkeltspillerne. Da snakker vi om samhandlingsmønstre der det individuelle er underordna systemene.

Fotballviter Arne Scheie har sikkert statistikk som viser at det går an å vinne VM selv om en taper åpningskampen. Jeg tror fremdeles på Tyskland og Die Mannschafts skjønnhet.