FOTO: privat
Andakten:

Fant ikke tonen: –⁠ Det hendte på en konsert


ANDAKTEN: Matteus 11,16 Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre: 17 ‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke sørge.’ 18 For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ 19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

De fant ikke tonen

Det hendte på en konsert. Jeg var invitert til å si noen ord, og syntes jeg hadde funnet et tema som kunne fungere riktig så bra. Jeg ville nemlig snakke om hvor viktig det er å finne tonen. Det gjelder både på det mellommenneskelige plan og mellom oss og han som gav oss livet. Da et av korene sang like før, kom jeg imidlertid sterkt i tvil om jeg kunne si det jeg hadde tenkt å si, og dere vil fort skjønne hvorfor. Jeg har vært forsiktig med å fortelle dette tidligere, men jeg kan si det nå siden det er så lenge siden og siden det hendte så langt herfra. 

Det som skjedde, var at koret sang så skjærende falskt. De sang så falskt at dirigenten måtte bryte dem av flere ganger. Og grunnen var ganske åpenbar. Det var nemlig overtydelig at det var en i koret som ikke fant tonen. Og han sang høyt! De gjorde noen tapre forsøk på en ny start, men det ble like ille hver gang. Hver gang kom det noen toner som ikke harmonerte med resten, og det endte med at alle skar ut. Jeg synes ennå jeg ser rådvillheten i dirigentens ansikt. Hva gjør jeg nå, liksom? Det endte med at han snudde seg og sa til oss alle: La oss synge sammen! Da ble det bra. Skjønner dere mitt dilemma? Hvis jeg skulle si det som jeg hadde forberedt, så ville det ramme en enkeltperson i koret. Så det kunne jeg ikke gjøre. Den dag i dag husker jeg ikke hva jeg sa, men jeg husker veldig godt hvorfor jeg ikke kunne si det jeg hadde tenkt å si. 

Jeg kom til å tenke på denne opplevelsen da jeg leste prekenteksten for denne søndagen. Den handler nemlig også om noen som ikke fant tonen. Først en lignelse om barna som ikke var helt på bølgelengde – litt som Tuppen og Lillemor hos oss. Den ene ville leke noe - den andre noe annet. Så om de som ikke var mottakelige for det budskap som Johannes og Jesus kom med. Jesus som forteller her, setter fingeren på de som ikke vil høre fordi de finner grunner for å la være. Den gang tenkte de at Johannes levde som en asket og han ble derfor stemplet som en gal. Jesus på sin side var sammen med outsiderne i samfunnet og falt derfor utenfor det gode selskap.  Så den ene var for streng og den andre for glad. Den ene var for sint og den andre for god. Vi kan vel også sikkert finne 1000 grunner for ikke å ville høre og ta imot det budskap de kom med. Men ulempen er at da går vi jo glipp av noe. Og de hadde jo tross alt noe viktig å si. 

Både Johannes, Jesus og apostlene møtte mye motstand. De fant ikke alltid helt tonen med sine tilhørere. Men de hadde sett noe som ikke alle så. Fra kirkens eldste historie fortelles det om rabbineren Gamaliel, Han hadde lært opp Paulus, var en lovlærer som hele folket satte høyt og ble rost for sin upartiskhet og sindighet. Da apostlene hadde blitt kastet i fengsel, ble det mye diskusjon om hva de skulle gjøre dem. Det var da den gamle Gamaliel reiste seg og sa: Dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud. 

Geir Styve

Sokneprest i Norheim