Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her. 

Monsen som innflyttet Veabu drev med egne fiskebåter i mange år av sitt yrkesaktive liv på havet. Blant annet var han eier av fiskebåten «Speideren», som på 50-, 60-tallet var rutebåt mellom Utsira og Haugesund. Da opererte båten under navnet «Sirafjord» og var eid av Utsirabuen Johannes Klovning. 

Tidlig i 70-årene hadde familien Monsen tre fiskefartøy. Hans to sønner, Einar og David, hadde hver sin båt. Det var «Jon Berg» og «Grønnøy», mens Erling hadde «Sjøhelt». Det var egentlig David som hadde kjøpt inn «Sjøhelt», men da han skiftet til større båt, ble «Sjøhelt» overtatt på leie av faren Erling. Alle tre båtene drev med Nordsjø-tråling etter øyepål. Om vinteren kunne sønnene også drive med loddetråling i Barentshavet. 

Vi skal tilbake tidlig i 70-årene. Nærmere bestemt høsten 1974. Det var et utrolig godt fisk i Nordsjøen på den tiden. Tråling etter øyepål, som det var gode priser på, ble levert til sildoljefabrikkene i distriktet. 

Jeg hadde fått en liten jobb hos Vea-skipperen, Monsen, om bord i «Sjøhelt». Sammen med Karl Johan Kristoffersen, fra Skudenes, var vi tre stykk om bord med skipperen. 

«Sjøhelt» var et forholdsvis lite fartøy, i den tiden, sammenlignet med de andre nordsjøtrålerne fra distriktet. Samtidig var det en god sjøbåt, hadde vi blitt fortalt av den erfarne og gode skipperen, Erling Monsen. Noe vi fikk erfare en høstdag i 1974! 

Radioutstyr var det så som så med. Vi hadde kun en liten walkie-talkie som fungerte sånn noenlunde. I tillegg hadde vi en gammel mellombølge-sender av typen Stentor, men den var det vanskelig å få liv i. Sånn som jeg husker det. Det var ingen VHF-sender båten var utstyrt med. 

Vi hadde fisket godt på de turene jeg hadde vært med på. Det ble en god lott for en nygift far som skulle forsørge både mor Harriet og en liten gutt, han Ole Johannes. Det hadde ikke vært de store inntektene de siste årene, for min del, med skolegang og marine-tjeneste. Så dette fisket med lotten kom vel med! 

En høstdag i 1974 lå vi tre Karmøybuene og trålte på Patchbanken, i britisk side av Nordsjøen. Vi lå sammen med flere båter fra Karmøy, Utsira, Røvær og Haugesund. Samt en del danske og engelske trålere. 

Fisket var godt. Været var fint. Stemningen om bord var på topp på den lille Vea-skøyta. Vi var halvlastet med cirka 250 hektoliter med skittfisk i lasterommet, og manglet å doble det for full last. Men det var dårlig vær i vente. 

Erling ville forsøke å få mest mulig fisk om bord, selv om flere av de andre båtene allerede hadde forlatt fiskefeltet. De var begynt å gå mot land, for å unnslippe mest mulig av uværet som var på vei. 

Vi gjorde et ekstra trålhal, uten andre fiskebåter i nærheten. I det halet var det flere hundre stykker med pigghå, som ble stuet på dekk over lukekarmen. Vinden var allerede begynt å øke drastisk. 

Karl Johan og meg selv gjorde godt sjøkart på dekk, mens Erling sto i styrehuset og ga ordre om det meste av sjøklaringen. Plutselig kommer Englandsbåten, som var underveis helt opp på siden av oss, og satte sine store lyskastere rett mot Veaskøyta. 

Det var som om de ville si noe til oss. Hva gjør dere her helt ute i Nordsjøen, i dette været. Lille «Sjøhelt» ble helt opplyst av de sterke lysene fra den store passasjerbåten, men den forsvant like fort som den kom. 

Etter å ha gjort alt klart på dekk, ble kursen satt mot Utsira fyr. Vinden var sterkt økende. Sjøen ble større og større. Den lille fiskebåten tok bølgene og den økende vinden på en utmerket måte. Selv om det slo noen sjøer over bakken og sjøråket pisket mot styrehus-glassene, etter hvert som sjøen slo inn over skuta. En kunne høre vindens hyl i mastetoppene, og radioantennen på styrehustaket. 

Omtrent 20 nautiske mil vest av Utsira, er jeg på vakt alene i styrehuset. Karl Johan og Erling er gått til køys, og ligger i den lille lugearen, helt akter, like over propellen.  Bølgene blir større og større, og det smeller i båten da den faller ned i bølgedalene, men kommer så fint opp igjen. 

Vi var fint lastet og båten hadde god stabilitet. Jeg hadde satt på den store lyskasteren, for å se etter de store sjøene. De som veltet inn på babord side av fiskeskøyta. Jeg reduserte litt på farten, når jeg så en sjø komme og dreide litt på skipsrattet for å få bølgene mest mulig i baugen. 

Alle de andre fartøyene var allerede trygt i havn, det visste jeg godt. Hjemme i Vedavågen er Stine Monsen urolig og har gått opp på en liten fjellknaus for å speide etter «Sjøhelt». 

Hun kan se det store Utsira-fyret sveipe hvert tredje sekund, men ingen «Sjøhelt» var der vest i havet. 

Det samme er Ludvig Valhammer, svigerfar til Karl Johan. Han hadde gått til den ytterste moloen i Åkrehamn, og speidet vestover etter lys i horisonten. Urolig. Ludvig, som var en erfaren fisker, visste godt hva en sydøstlig storm kunne være på denne tiden av året. 

Det er mørkt og jeg følger godt med sjøene som bygger seg opp. Tenkte på om jeg skulle vekke Erling og Karl Johan. Men ville vente litt. Da skjer det! 

Et stort brott kommer inn over bakken, så daler fiskeskøyta ned i en stor bølgedal, mens et nytt enda kraftigere sjøbrott kommer inn fra styrbord. Med en høyde som når over forstaget på formasten. Smeller i dekket og over styrehuset. Det fosser inn med sjøvatn i styrehuset og innredningen. Jeg hører det knekke i treverket, og ser bingeplanker og skansekledning blir til pinneved som flyter bort fra skutesiden. Pigghåen fløt bort over havet sammen med treverk, presenninger og annet utstyr, som var slått løst. «Sjøhelt» ligger helt død i bølgene, mens hun litt etter litt rister av seg sjøbrottet. 

Kjære Gud, roper jeg, men jeg løper ned i messegangen, som allerede var overfylt med sjøvatn. Roper jeg ned i lugaren til Erling og Karl Johan. Kom opp! Vi har fått et stort sjøbrott over oss! Vi synker! 

Erling våkner og er i styrehuset på et tidpelssekund. Karl Johan våkner også, men oppdager at han ligger i en helt annen retning i køya. En retning han aldri tidligere hadde ligget i. 

Hvordan det var mulig i den trange køyen, kan heller ikke Karl Johan i dag forstå. Har mange ganger i ettertid fundert over dette. Karl Johan jumper ut av køya, mens han står i ti centimeters vann på lugardørken. Nå fosser vannet ned i lugaren. 

Der står vi alle tre i styrehuset og ser at «Sjøhelt» kommer så fint opp av bølgene igjen, mens skipperen tar kommandoen i rorhuset. Han sier ingenting, men speider kun opp mot horisonten og bortover havet. Husker fortsatt den store dråpen under nesen hans, da han står der med skipsrattet i sine egne tanker. 

Vi føler oss trygge igjen da den gamle fiskeskipperen tar tak i skipsrattet og dreier fiskeskøyta litt mer opp mot vinden og sakker helt av på farten. Skal vi sette ut redningsflåten, spør jeg Erling. Han rister på hodet og sier vent. 

Vi starter lensepumpene og den gamle Vølund-maskinen var hvit som snø, etter å ha blitt dusjet av sjøvann. Sjøvann som var størknet på de varme maskintoppene. Men tross alt, maskinen sveiv. Det var det viktigste. 

Det var litt av et syn. Alt var knust på dekk. Trålnoten, som lå akter, lå nå helt fremme ved siden av trålvinsjen. Heldigvis car den ikke gått over bord. Hadde det skjedd, ville den nok gått i propellen, og da hadde «Sjøhelt» vært uten maskinkraft. Skansekledningen var borte. Kun rekkestøttene var blitt stående igjen. 

Da vi nærmet oss Utsira, roet været seg litt. Erling tok «Sjøhelt» trygt inn til Åkrehamn. Vi rundet moloen i Åkrehamn med 15 grader slagside. Akkurat da så skipet ut som en ribbet høne uten rekken, med antenner som lå hulter til bulter over dekk og styrehus. Men både slekt og venner var glade for at vi hadde nådd havn. 

Karl Johan, som har vært sjømann og fisker hele livet, sier at denne episoden i 1974 står stemplet i hodet. Alltid, senere i sitt sjømannsliv, når det var dårlig vær, kom tankene rundt denne dramatiske hendelsen. Hendelsen som kunne endt utrolig galt. 

Jeg for min del er sikker på at det en større hånd som tok vare på oss i denne stormen, 1974, om bord i fiskeskøyta «Sjøhelt» fra Vea.