Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.

Tirsdag 26. april vil gå inn i europeisk energihistorie. Det polske statseide gasselskapet PGNiG ble informert av russiske Gazprom om at det russiske selskapet ville stoppe gassforsyningen til Polen langs Yamal-rørledningen klokken 08.00 onsdag 27. april. Dette har å gjøre med Russlands krigføring i Ukrania og svar på de vestlige sanksjonene.  

Hvordan er dette relevant for næringslivet på Karmøy? Denne historien gir svar.  Først må et ord i et stammespråk gis en forklaring; Diversifisering betyr «å ikke ha alle eggene i en kurv». 

EU importerer rundt 90% av sitt gassforbruk, og rundt 45% av denne importen kommer fra stormakten i øst. Tommelfingerregelen er at andelen gass fra Russland øker jo nærmere man er landets tidligere innflytelsessfære. I Polen har frykten for at Russland vil bruke gass som et instrument for utpressing eksistert lenge. Polen har gjort mange forsøk på å komme seg ut av denne knipa, dvs. å få en diversifisert gassforsyning. Da har de sett mot Norge.  

Et lite gassalg, men et stort skritt. Forhandlinger om å kjøpe gass fra Norge startet i 1996. I 1999 hadde en fremforhandlet en avtale om å sende 0,5 milliarder kubikkmeter gass årlig fra 2000. Gassen har blitt levert i Emden, Tyskland. Mange kritikere mente den gang at dette ikke var å forstå fordi denne gassen ville bli dyr.  Dette fordi gassen hadde kostnad for transport fra Emden. I realiteten var dette gass fra den russiske Yamal-rørledningen gjennom Polen hvor da mindre av denne ble transportert til Emden. Kritikerne mente avtalen for Polen hadde dårligere nåverdi enn hva alternativet kunne være, som var å kjøpe mer gass fra Russland. Men Polen hadde fått en avtalemessig diversifisering for noe av noe av sin gassforsyning. Polen hadde tatt et stort skritt, men det var langt til mål. Målet var fysisk diversifisering. Partene i avtalen var enige om å studere om en ny gassrørledning fra Norge til Niechorze på kysten av Polen var mulig. 

Historisk, sa daværende statsminister Jens Stoltenberg da gassavtalen verdt 100 milliarder kroner ble undertegnet. Norge hadde gjort nye gassfunn på sokkelen. Spørsmålet var om denne gassen skulle selges under en langsiktig avtale med Polen eller til et likvid marked i Storbritannia. I august 2001 bestemte polske gasskjøpere seg for å importere 74 milliarder kubikkmeter gass fra Norge over en periode på 16 år. De tilbød et tillegg til prisen norsk gass ville oppnå i et likvid marked. Gassen skulle fraktes til Polen via et nytt gassrør som skulle legges i Østersjøen fra Kårstø til Niechorze. Med dette røret på plass, hadde de norske gasselgerne godt håp om også å få solgt gass til kjøpere på Østlandet og i Sverige.

Kritikere mente at også denne avtalen for Polen hadde en dårligere nåverdi enn hva alternativet kunne være. De mente det ville være en klokere beslutning å bygge mer rørledningskapasitet til Tyskland. Det mente også polsk politikere i opposisjon. Noen av disse mente aller mest at det burde kjøpes mer russisk gass. Derfor ble et regimeskifte i Polen ikke bare problematisk, men særdeles dramatisk. I desember 2003 gikk avtalen i vasken. Avtalebruddet betydde at planene om å bygge et gassrør ble skrotet. Nytt gassrør ble Langeled til Storbrittannia. Siden da har – litt grovmasket – gass produsert på norsk sokkel ikke hatt behov for mer ny rørledningskapasitet til gassmarkedene i Europa. 

Skandaleled? Det skrev en hovedstad avis på lederplass. “Not it’s finest hour». I etterkant av 2005 behandlingen av St. melding nr. 47 (2003-2004) ga Olje- og energidepartementet et mandat til Gassco. Selskapet skulle utrede grunnlag for å etablere en gassrørledning fra Kårstø til Rafnes i Grenland.  En slik rørledning kunne sikre mer råstoff til prosessindustrien. Dette ble opptakten til Skanled-prosjektet. Skanled hadde en forlengelse til Sverige og Danmark. Gass skulle transporteres gjennom Danmark til Polen. Dette betinget en ny rørledning fra Danmark til Polen, som ble planlagt i parallell. Plan for anlegg og drift skulle leveres til myndighetene i april 2009. Driftsstart var planlagt i 2012. Blant partnerne i Skanled var PGNiG. Selskapet var nå blitt medeiere i gasskilder på norsk sokkel og ville bruke Skanled til å transportere gassen «hjem». Prosjektet hadde ikke som forretningsgrunnlag – som inntil da vanlig – å utvikle ny transportkapasitet for tilleggsproduksjon på norsk sokkel. Prosjektet hadde som forretningsgrunnlag to andre drivere.

Den ene var et industrielt ønske om å sikre stabile, langsiktige og konkurransedyktige energileveranser ved de aktuelle landingspunktene. Gass ville i stor grad erstatte tungolje, noe som ville bidra til en betydelig reduksjon i klimaskadelige utslipp. Den andre var polsk ustanselige arbeid med å få til en fysisk diversifisering av sine gassleveranser – mao. energisikring og sikkerhetspolitikk. EUs toppledere ga prosjektet 1,3 milliarder kroner som stimuleringsstøtte. Denne støtten var en reaksjon på konflikten ved årsskiftet 2008/2009 mellom Russland og Ukraina. Flere EU-land ble da rammet når Russland kuttet gassleveransen til EU gjennom Ukraina. Skanled ble allikevel skrotet i april 2009. Finanskrisen fikk som konsekvens at ingen i Grenland ville ha/kunne ta gassen. Da hadde de forhandlet med Equinor i lang tid og Equinor (børsnotert) holdt fast ved – helt riktig – at en ikke kunne selge gass til pris lavere enn hva de hadde et alternative markeder for. Kostnaden for transport av gassen gjennom Danmark var også for høy etter å ha forhandlet i lang tid. Norske kritikere fremhold at prosjektet startet i feil ende. Det er lett å mene når en oppholder seg på et sted der en ikke har frykt for å ikke få energi til det daglige liv og industri.  

«He Is Dead, But He Won’t Lie Down» er en sang fra 1932. Høsten 2015 ringte en dansk statsråd. Han ville at kullkraftverk i Polen skulle fases ut. Han hadde hatt samtaler med sin polske kollega. De hadde diskutert Skanled og ønsket å sondere muligheten for et nytt «Skanled» uten Grenland og Sverige. Han informerte om at det ville komme henvendelse fra Polen. Så skjedde. Å fase ut kullkraftverk ble tema, men viktigst var allikevel tema energisikring og sikkerhetspolitikk. Derfra har det blitt mer enn sondering. 

De siste ukene er gasstrykket stille og rolig blitt hevet til 130 bar; Baltic Pipe er en ny gassinfrastruktur fra den norske delen av Nordsjøen til Danmark og Polen. Gassen skal hentes fra Europipe II-rørledningen som går fra Kårstø til Dornum, Tyskland. Den om lag 950 km langlange Baltic Pipe gassinfrastrukturen går over Jylland, Fyn og Sjælland og videre over Østersjøen. Den har en kapasitet på 10 milliarder kubikkmeter gass per år. Siste helgen i april ble det «hull gjennom» fra Europipe II. Arbeidet med å kople Europipe II til Baltic Pipe er fullført. Det betyr at gass fra norsk sokkel kan strømme til mottaksterminalen i Nybro, Esbjerg. Denne skal, på samme måte som flere andre deler av prosjektet, ferdigstilles i løpet av sommeren. Gass strøm er planlagt med delkapasitet fra oktober og med full kapasitet fra desember. Prosjektet drives av danske Energinet og polske Gaz System SA. 

Akkurat i tide; Polen har siden 1996 jobbet med diversifisert gassforsyning. Det har de maktet. Polen vil nå være i stand til å beskytte sin økonomi og sitt folk mot den handlingen fra Russland som de fryktet ville skje og som nå har skjedd. Noen standhaftige polske politikere og PGNiG ledere fortjener all mulig heder og ære!! Polen/PGNiG vil nå kunne bruke Baltic Pipe for sine norske ressurser og kjøpe gass fra alle mulige kilder. Det hører også med til historien at Polen har bygd en mottaksterminal for flytende gass (LNG) i Świnoujscie. I årene 2017-2020 importerte de fra Melkøya totalt 964 000 tonn med samlet eksportverdi på ca 1,4 milliarder NOK.  

Heder og ære fortjener også Gassco. Selv om Baltic Pipe ikke er et norsk rør, hadde det allikevel ikke vært mulig å få realisert uten selskapets kompetanse og betydelige innsats. Gassco har hatt hovedansvaret for sammenkoplingen av rørene og to av selskapets ansatte har vært utplasserte i Nybro for å bidra i det løpende arbeidet. Jeg er stolt av «gamle» Gassco kollegaer. I resten av sitt liv kan disse nå minne seg selv om at de bidro til å legge på plass en viktig brikke i europeisk energihistorie. Her skal mange bare takke og bukke. 

Denne historien forteller også at best nåverdi ikke alltid skal være beslutningskriteriet. Det hjelper lite å ha valgt best nåverdi hvis det har ført deg til et mørkt og kaldt sted.  

For Karmøy Næringsråd 

Thor Otto Lohne 

Styreleder