Konstituert redaktør i Karmøynytt, Ann Margit S. Grønstad. Foto: Privat

«En liten hyllest til englene i rødt, grønt, blått og hvitt»

Da Karmøynytts konstituerte redaktør plutselig måtte hasteopereres på sykehuset forrige uke fikk hun oppleve helsetjenesten på kloss hold. Det satte inntrykk.

Dette innlegget ble først publisert på journalistens egen Facebook-profil. 

SPALTÅ: Det hele startet sist fredag, da Tengs-nyheten slo ned som en bombe i den da altfor lille redaksjonen. Jeg var alene på jobb denne dagen, og formen min var ikke på topp. Krise. Men man gjør sitt beste likevel.

Formen er relativ lik de neste dagene, men man kommer seg da på jobb til uken.
Onsdag ettermiddag får jeg plutselig de mest intense smertene jeg noen gang har hatt. De kommer som kastet på meg like etter at jeg har sluppet stemmeseddelen min i urnen på Amfi Åkra.

Det er som 1000 kniver i magen, og jeg småløper krokrygget til bilen, der jeg setter meg inn og kan endelig slippe ut smertehylene. Jeg kjører hjem, men burde nok ikke ha gjort det. Jeg husker ingenting fra den turen. Hjemme karrer jeg meg til sengs, men klarer ikke å ligge stille i sengen. Kaster meg rundt i en vill smertedans. Paracet funker ikke. Dør jeg nå?

Jeg ringer legevakten. Etter 100 spørsmål, får jeg lov til å komme dit. Der blir jeg møtt av en årvåken lege. Heldigvis. Hun så at jeg var blek, svett og i store smerter. «Jeg liker ikke hvordan du ser ut, Ann Margit». Hun kjenner på magen min. Den er knallhard. Hun bestiller sporenstreks ambulanse, og jeg fikk kjøre med blålys for første gang.

Engler kledd i rødt tok seg av meg den korte veien til akuttmottaket. Strøk meg på kinnet. Holdt meg fast i de krappe svingene og sørget for at jeg kom meg kjapt på rett avdeling på den nye delen av Haugesund sjukehus. Der ble jeg tatt i mot av engler i hvitt, grønt og blått. Jeg måtte opereres umiddelbart. «Det er alvorlig. Det er godt at du kom», sa de. «Shit», tenkte jeg, og var glad at jeg som det stabeiset jeg er kom meg på legevakten den kvelden og ikke tenkte «Det er sikkert bedre i morgen. Det går nok over av seg selv». Da hadde jeg nok ikke våknet opp neste dag.

Jeg trilles til en splitter ny operasjonsstue og klargjøres, men på grunn av en annen pasient som trenger akutt hjelp, haster alle utenom en sykepleier avgårde til et annet rom. Jeg blir liggende over en time og vente. Etterhvert kjenner jeg det begynner å bli tungt.

Jeg hiver etter pusten, og jeg skjelver. Sykepleieren pakker meg inn i tepper. Gir meg oksygen. Måler blodtrykket. Beroliger. Plutselig er det min tur. Og så husker jeg ikke mer, før jeg våkner opp til nye varme og vennlige ansikter. Vaktskifte. De blideste og piggeste nattevaktene jeg noen gang har sett. De stryker meg på armen. Vasker vekk maskaraen min som har rent utover ansiktet med en varm klut. Fjerner alle elektrodene forsiktig. Jeg får vite at jeg hadde over to liter blod i buken som de tappet ut. «Dere reddet livet mitt», tenkte jeg.

Jeg får blodoverføring og smertestillende før jeg trilles opp til rommet i halv fem tiden torsdag morgen. Der flyr engler i hvitt inn og ut de to neste dagene. Måler blodtrykk, tar blodprøver, måler pulsen, temperaturen, sjekker blæren, gir meg drikke, mat, smertestillende, hjelper meg opp på toalettet, skifter på sengen min, gir meg intravenøst, blodoverføring, sjekker operasjonssårene, noterer nøye alle detaljer, spør hvordan jeg har det, om det er noe jeg trenger, tar seg tid til å snakke, lytte og trøste.

[annonse]
Jeg har alltid visst at dere helsearbeidere gjør en fantastisk jobb. Men ikke visste jeg at dere var så fantastiske!

Ikke visste jeg at jeg var så heldig.

Hilde, Gunnbjørg, Sunniva, Selma, Mariam, Mona, Sigrund, Hedvig, Ingvild, Maria-Linn og alle dere andre rød-grønn- blå og hvitkledde som jeg dessverre ikke husker navnet på: 

Tusen takk! 

Dere er uvurderlige! Det er et flott nytt sykehus, men dere er definitivt det aller flotteste der!

Og så alt dette; den hjelpen, omsorgen, tryggheten 24/7 uten å betale en krone. Igjen: Fy søren, så heldige vi er i dette landet. Vi vet ikke hvor godt vi egentlig har det.

Og så til slutt;

Terskelen min for å søke hjelp, som sikkert hos mange andre, er relativt høy. Den telefonen til legevakt eller ambulanse kan være en skikkelig dørstokkmil. Man vil ikke være til bry. Man tenker gjerne at hvis det ikke er alvorlig nok, er det flaut. Man føler seg som en liten hypokonder og tenker «har jeg brydd helsevesenet unødvendig nå? Har jeg tatt plassen fra noen andre som behøvde den mer?».

Det er heller ikke så lett å tolke kroppens signaler om at det er noe alvorlig galt på ferde, enten det gjelder deg selv eller hvis noen du kjenner plutselig blir dårlig.

Husk at det alltid er bedre med en telefon for mye, enn for lite! 

Uansett står englene i rødt, grønt, blått og hvitt klare for å hjelpe.

Tenk, så heldige er vi. 

Les mer om:

Spaltå
Debatt
Karmøynytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.