«Det skal ikke så mye til om dagen før noe blir litt eksotisk»

Skrevet av Ann Margit Grønstad
26.02.2021 16:28

Vinterferien har de siste årene blitt tilbrakt på Gran Canaria. Som så mye annet blir det ikke noe av det i år.

SPALTÅ: For all del, jeg klarer meg fint uten de 25 varmegradene, sangria i glasset og en Michael Jackson-imitator på scenen. Men akkurat i år kjenner jeg at bare det å pakke en koffert igjen hadde vært en særdeles eksotisk opplevelse og som en liten ferie i seg selv. 

Sist vinterferie var korona noe som enda virket fjernt og langt unna, selv om min da ni år gamle datter insisterte på å sitte med en buff dradd langt oppover ansiktet under hele flyturen. Gran Canaria hadde nemlig fått påvist sitt første koronatilfelle.

Ellers på turen ble ansiktet kun dekket til da tidenes verste sandstorm nærmest mørkla hele øyen i flere dager. Det ble derfor en del innetid på hotellrommet, men for å rive ungene løs fra iPad og kjærlig søsken-krangling, våget vi oss en kveld ned til shopping-senteret i Puerto Rico sammen med et par andre karmøybuer. Senteret, som pleier å yre av liv, var nesten helt folketomt. En liten tur i spillehallen gjorde ungene våre høye på adrenalin og sukker fra slikkepinnene-premiene, og stemningen steg i takt med billettene som tikket ut av maskinene i lengre og lengre remser. Snart var det nok billetter til å veksle inn i et headset av et merke ingen hadde hørt om før. Stor stas.

Iveren og sanden i luften lokket tørsten frem, men da vi forsøkte å slå oss ned ved et restaurantbord, ble vi sendt rett hjem av servitøren som tilfeldigvis var norsk. Visste vi ikke hvor farlig det var å være ute i sandstormen? Man kunne bli syk og dårlig i månedsvis etterpå. Nei, det visste vi ikke. I panikk raste vi avgårde til nærmeste krims-krams sjappe og kjøpte munnbind til hele gjengen før vi igjen stengte oss inne på hotellrommet.

Lite ante vi da at det å kjøpe og å gå med munnbind var noe som skulle bli helt dagligdags. Og det å holde seg inne. 

Natten etter våknet minstemann, som hadde sengen sin like ved vinduet, med sengen full av sand selv om vinduet var lukket. Sandstormen blåste takplater av hotellet, og den digre kaktusen utenfor på minst fem meter, knakk i to til ungenes store fortvilelse. Kaktuser har siden en av våre første syden-turer, blitt en litt intern greie. Ett år bodde vi nemlig på et hotell helt nede ved Atlanterhavet og fikk rom i nederste etasje. Bølgene skvulpet nesten inn på terrassen. Rommet hadde nok sett sine bedre dager, og sengene var steinharde, men hva gjorde vel det, når man var så nærme havet at man nesten kunne forsvinne inn i solnedgangen. Like utenfor inngangen vokste det en stor kaktus av den typen man helst ikke vil komme borti. Ungene var livredd den, og å gå forbi den på vei til og fra hotellrommet, var et svara strev. For å ufarliggjøre den, fikk den navnet Alfred. «Det er bare Alfred, slapp av». Det høres kanskje en smule sprøtt ut, men det funket.

Siden har vi truffet på mange Alfreder, og nå er de ikke like skumle lenger. Bare fascinerende. Siden det naturlig nok ikke blir noen sydentur i vinterferien i år, kjøpte jeg en dag med meg en kaktus fra en av Åkrehamns butikker, i håp om å skape litt syden-stemning i hjemmet. Og stemning ble det. Det gikk raskt gjeteord om kaktusen vår i gata på Vormedal, og flere av mine barns venner stormet til for å ta skapningen i nærmere ettersyn. De måpte og lo av begeistring. Noe slikt hadde de aldri sett før. Kaktusen er av typen «road kill», som vil si at den er flat som en pannekake. Den har selvsagt fått navnet Alfred. 

Det skal ikke så mye til om dagen før noe blir litt eksotisk. Det er litt godt å kjenne på det, også. For min del skal det jobbes i neste uke. Og kanskje skal det pakkes en koffert. 

God vinterferie!

[annonse]

Debatt
Karmøynytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.