Fra vi var små har sangen vært en stor del av stemningen i huset. Musikken kan gjøre deg glad, trist og rett og slett få en til å kjenne etter i egne følelser, stenge de ute eller få deg til å endre humøret. Den kan gi deg både et spark og en ro.

Film og TV-serier kan ofte bli et samlingspunkt mellom mennesker. En sitter sammen og ser på historiene og skuespillerne som briljerer på skjermen. Dersom du har et barn i livet ditt, har du kanskje tatt dem med på barneforestillinger eller show. Du har kanskje besøkt teateret, sett et show eller kost deg med levende musikk? Er det ikke fantastisk å ha slike underholdnings- og opplevelse-muligheter?

Tenk deg da at det skulle ha forsvunnet. At det ikke var noen filmer å se, ingen konserter i helgene eller underholdning for barna. Ingenting. Hadde verden vært annerledes? Jeg vil påstå at det hadde gjort noe med oss. Vi hadde mistet noe, som en kanskje ikke så på som viktig før det var vekke. 

Det er ikke sånn at jeg tror at dersom dette forsvinner, er det fare for livet. Men det er heller ikke fare for livet at oppvaskmaskinen ikke fungerer heller, eller at lyset forsvinner. Det er ikke kjekt selvfølgelig, men det er levbart. Du hadde klart deg. Det som går surrer rundt i hodet mitt er tanken på hvorfor en ikke stiller noe særlig med spørsmål dersom elektrikeren tar skikkelig betalt for jobben, men at det er for mye dersom en sanger, musiker eller scenekunstner gjør det samme?

For det er jo bare litt underholdning? Det er jo bare noen sanger? Det er jo bare kjekt? 

Kjekt er det, absolutt. Det er en grunn til at kreative folk velger å utdanne seg innenfor disse retningene. De brenner for det. De elsker det. Det som derimot ikke er så kjekt er at en må godta altfor lavt honorar, for at andre ikke ser det som ligger bak. 

For at du skal ha et show, et innslag og «litt» underholdning på en konferanse eller en festival, ligger det timevis av forarbeid i forkant av dette innslaget. Det kreves år med trening, utdannelse og erfaring. En sitter ofte igjen med en stor lånesum fra lånekassen, for å bli ansett som profesjonell. Å tro meg, det lånet blir ikke betalt ned på gavekort fra et oppdrag eller en tusenlapp. Et hjem med mat på bordet, skal en også ha. En profesjonell scenekunstner må ofte ty til ekstrajobber for å få hverdagen til å gå opp. 

Jeg forstår at det er lettere å se at rørleggeren gjør et stort arbeid, for den er jo der og jobber. Det hadde vært spennende og sett hvordan folk som booker inn underholdning hadde reagert, dersom en scenekunstner hadde gjort det samme. Hadde skrevet ned showet hos deg, og omskrevet det igjen og igjen til det er god timing og er av kvalitet. Tenk om de hadde stått på kontoret ditt og øvd, time etter time. Prøvd og feilet, øvd og kvalitetssikret. Kanskje de også skal ha kostymer, som må sys eller kulisser som må bygges også. 

Poenget mitt og målet med dette er ganske enkelt og kan beskrives med et ord, respekt. Vis respekt og forståelse for det arbeidet litt underholdning er. En musiker trenger også å få et respektabelt honorar, og de prøver som regel ikke å overprise seg. Det er ofte motsatt. De går for minstesats, for de vet at til og med det føles for mye ut for en oppdragsgiver. At en musiker opptrer i 20 minutter, betyr også at musikeren har hatt flere timer med forberedelse. Bare tenk litt på hvordan din hverdag og helg hadde vært. Dersom musikken forsvant, filmer og serier ble byttet ut med en mørk skjerm. Hva om all kunst stopper. Det blir litt fargeløst, eller? 

Misforstå meg rett. Det er ikke bare kjekt, en trenger å leve også. 

Elisabeth Tjøsvoll

Journalist for Karmøynytt

 

Vi gjør oppmerksom på at skribenten selv frilanser som musiker/skuespiller