Ber for deg

Vårt første møte med den frievangeliske menigheten Troens Ord foregår på en noe mer menneskelig tid på døgnet. Menigheten, som ble stiftet i 2000, vokste seg etterhvert for stor til lokalene sine på Veakrossen. Nå har menigheten fusjonert med og flyttet inn til Betania i Kopervik, og driver flere typer arbeid.

– Vi driver speidertroppen Royal Rangers, samt ungdomsarbeid drevet fra Apothekergården Kafé i Kopervik. I tillegg har vi husfellesskap, bønnemøter hver eneste dag, og utadretta gatekirke. Det meste av vår virksomhet foregår fra lokalene i Kopervik, men vi har også kveldsmøter i Haugesund på Gamle Slakthuset. Vi har medlemmer fra hele Karmøy. Fra Skudenes i sør og helt til Haugesund i Nord, samt mange fra bygdene. Til og med i Etne har vi medlemmer, forteller pastor Birger Wroldsen.

– Det er troen på Jesus som binder oss sammen. Det er dette som gjør at vi trenger fellesskapet. Det er både det å komme sammen, bibelen beskriver menigheten som en familie. Et sterkt fellesskap med sterke bånd. Vi møtes på veldig mange forskjellige måter, gjør mye sammen. Det er behovet for fellesskap som gjør at folk kommer sammen, forteller Birger Wroldsen. Han betegner menigheten som konservativ, og underbygger det med blant annet alkoholforbud hos alle menighetens ledere. Dette er det ikke mange andre menigheter som praktiserer.

– Det har å gjøre med å være et forbilde. Det finnes ingen våpen i verden som har drept flere mennesker enn alkoholen. Ingen gift har ødelagt flere familier, flere barn. Det handler ikke om at alkoholen ikke kan ha en positiv side, men for oss har den hatt en negativ effekt. Tolv-femten prosent har fått ødelagt sine liv eller hjem med alkohol. Det betyr flere tusen på Karmøy. Vi skal være en trygg plass å komme, og hensynet til de svake er mye sterkere enn hensynet til de som klarer å ha et avbalansert forhold til det. Alle er velkommen, men våre ledere er avholdsmennesker.

Helomvending

Trond Hågensen har i over halve livet vært amfetaminmisbruker. Etter møtet med Birger, som til daglig jobber på Karmsund ABR-senter, dedikerte han livet sitt til sin tro. Etter det har det bare gått oppover.

– Jeg har vært rusmisbruker i 45 år. Ble frelst i januar i fjor. Du kan si at jeg alltid har hatt tro på gud. Hele livet. Men jeg har levd et svært kriminelt liv. Når du er rusmisbruker må du drive med kriminalitet for å få ting til å gå rundt. For tre år siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått kreft. Da ville jeg bare ta mitt eget liv, så jeg gikk og kjøpte meg masse amfetamin. Skjøt det muskulært. Føttene og armene gikk i forråtnelse. Fikk beskjed om at hvis jeg fortsatte sånn ville jeg miste armene og beina, forteller han. Det var her, på det laveste punktet, at Trond ble frelst.

– Jeg var på et møte på bedehuset. Så sa predikanten «lukk øynene, se hvor du er om to år». Jeg lukka øynene, så ingenting. Så sa han til meg, Trond, du skal bli hvitere enn sne. Da sa det bang. Alt løsnet. Da ble jeg totalt fraløst fra røyk, fra rus og medisiner. Siden det har det bare gått oppover. Jeg har kjørt opp til sertifikat, fått meg jobb, hus. Jeg har fått alt tilbake som jeg en gang mista. Jeg har fått barna mine og mine syv barnebarn tilbake. Jeg har fått et helt nytt liv. Jeg hadde aldri klart å snu alene. Jeg har prøvd så mange ganger alene, det har aldri gått, forteller Trond. Han ble døpt i 2014, og kom først i kontakt med menigheten via Birger Wroldsen.

Hvordan er det å se hvordan det fungerer?

– Det er det største som er. Det er derfor vi holder på, for at mennesker skal møte Jesus og få en bedre hverdag. Vi tror på det vi holder på med 150 prosent. Jeg har selv et personlig forhold med Jesus som gjør at jeg kan bringe det videre til andre. Det er ikke bare en hodetro, en religion for meg. Det er veldig personlig. Det kjennetegner stort sett alle her. Vi vil at folk skal se at Jesus er det han sier at han er, nemlig Veien, Sannheten og Livet. Vi kommer ikke for å trykke mennesker ned, gjøre det verre, forteller Wroldsen.

I morgenbønn for lokalmiljøet

Vi befinner oss på Apothekergården Kafé hvor to ukentlige morgenmøter avholdes. De er kjønnsdelte, men kun av praktiske årsaker. Kaffe blir påspandert, de overraskende lite morgentrøtte oppmøtte kvikner til fortere enn svint. Nå skal det bes for lokalmiljøet.

Saken fortsetter under annonsen.
[annonse]
– Vi har bønnemøter hver dag. Mandager klokka seks i Haugesund, onsdager og fredager klokka seks i Kopervik. Onsdagen er for menn og fredag for damene. Det skjer så mye på kveldstid ellers i menigheten at vi har valgt å ta det på morgenen. Kjønnsdelingen er bare en praktisk ordning, vi har veldig mange småbarnsfamilier. Det er rett og slett slik at folk skal kunne slippe å forlate barna sine hjemme alene. Folk kan komme hit før de går på jobb, så har de kveldene til andre ting. Vi tror at bønn er helt avgjørende for menighetsdrift. Jesus sa at mitt hus skal være et bønnens hus, og det er den setningen som er fundamentet for disse bønnemøtene. Vi tror bønn er den største kraften Gud har gitt oss som menighet. Gjennom bønn tilber vi, lovsynger, og engasjerer oss i det Gud gjør både på Karmøy og verden rundt. Bønn er så ubegrensa av tid, sted og rom, forteller Birger Wroldsen.

Bønnemøtet starter med gitarspill og lovsang. De rundt tredve oppmøtte mannfolkene er i alle aldre og tilsynelatende fra de fleste samfunnslag. Det blir først ledet an av Birger Wroldsen og Jan Petter Braarvig, men både ordet og tematikken bytter systematisk etter hvert. Jo lenger inn i bønnens verden de kommer, jo flere «Ja Jesus» og «Takk Herre» gjør inntog. Enkelte taler i tunger. Nivået og frekvensen øker. Lukkede øyne. Den som til enhver tid leder bønnen får svar fra forsamlingen. De er med, men de er også i sin egen verden. Bønnens verden. Den som leder bønnen går opp i frekvens, opp i intensitet. Spenningen og lidenskapen er til å ta og føle på.

For Haugalandet

I det Aibel-ansatte Einar Andersen tar ordet går temaet over på Haugalandets industri og arbeidsliv. tematisert etter industriens nedgangstider på Haugalandet. Ett av den dagens bønnetema ble Marine Aluminium og Solstad rederi. De

– Vi ber deg om at du skal skaffe dem oppdrag. At de skal finne nye satsingsområder, Herre. Og utvikle industrien på alvor og ikke låser seg inn i en blindvei herre. Vi ber deg far om at du skal gi visdom og forstand til ingeniører. De som jobber. For Marine Aluminium. Nye områder herre, taler han.

– Vi ønsker å be for skipsindustrien, Herre. For Solstad Rederi, herre. Som har gjort det tunge valget å si opp 300 sjøfolk Herre. Vi ber deg, far, om at du skal velsigne de som eier Solstad, de som jobber der, fortsetter han. Og det er ikke rent sjelden de opplever å få bønnesvar. Etter at gjengen hadde bedt for Aibel i nedgangstidene fikk bedriften nye kontrakter i hundremillionersklassen. Andre tema som ble berørt var midtøsten, den oppvoksende generasjon, lokalpressen og de svake i samfunnet. Også her hørtes tungetale. Fra forskjellige kanter av rommet høres sporadiske setninger å bygge seg opp. De er ikke forståelige, og det er ikke en dialog. Tidvis kan det høres fransk ut, andre ganger latin. Det er dette som er tungetale.

– Det handler om kontakt med Gud konkret. Jeg tror det er tilgjengelig for alle, en slags personlig oppbyggelse i bønnen. Jeg var selv 14-15 år da jeg begynte med tungetale. Det er ikke nødvendigvis faktiske språklige ord, forteller Jan Petter Braarvig. Etter at flere av de oppmøtte gradvis hadde begynt å sette nesen mot arbeidsplassen og de daglige plikter, var det en liten gjeng som ble igjen.

Er det greit om vi ber en bønn for deg?

Hender ble plassert på skuldre. Øyner lukket. Lidenskapelig ble budskapet levert sporadisk fra de tre mennene.

– Ja Jesus, Takk Herre, proklamerte de, mens de ønsket undertegnede lykke og fremgang i det journalistiske virket.

Les mer om:

Kultur Karmoynytt