Thor Otto Lohne, leder av Karmøy næringsråd. Foto: Privat

«Alle vil til himmelen, men ingen vil dø»

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.

«Alle vil til himmelen, men ingen vil dø», synger Kari Bremnes. En analogi til dette er at «alle» vil ha kraftoverskudd, «alle» vil ha lav pris – men «ingen» vil ha ny produksjon. Dette innlegget er en oppfølger av «De skyhøye strømprisene…» som skapte engasjement. Dette innlegget er noe mer nerdete, men anbefales for et opplyst og faktabasert ordskifte.

Elektrifisering er – ifølge politisk konsensus i EU, Storbritannia og Norge – løsningen på klimakrisen. Industri skal bruke strøm. Bensin- og dieselbiler skal bort. Båter og ferjer skal bli elektriske eller gå på hydrogen. Mer industri skal lokkes til Norge ved hjelp av billig kraft. Norsk olje- og gassinstallasjoner skal ytterligere drives på grønn energi. Norges strømforbruk er mao. ventet å øke mye fremover, og Statnett advarte nylig om at kraftoverskuddet kan falle mye frem mot 2026. Det øker sannsynligheten for at Norge blir nettoimportør av kraft i tørrår, og kan bidra til at strømprisene blir høyere enn de ellers ville vært. Olje- og energidepartementet mener det er viktig å «legge til rette for ny produksjon av kraft». Men hva skal det legges til rette for?

Først litt om hydrogen. Hydrogen handler om a) lagre strøm og b) drivstoff der batterier ikke er egnet. Mao. er ikke hydrogen en energikilde, men må sees på som en energibærer (som ledningsnettet). Hydrogen må lages. Det finnes i prinsippet to måter å lage dette på: a) Reformering av naturgass (blått hydrogen): Gjennom en kjemisk prosess omformes metan til hydrogen og CO2. Problemet er hva en så skal gjøre med CO2-en. Til det må en finne et permanent lager. b) Elektrolyse (grønt hydrogen): Strøm sendes gjennom vann, som deler hydrogen- og oksygenatomene. Store mengder energi går tapt da prosessen krever omtrent dobbelt så mye strøm som du får igjen. Hvorfor da lage hydrogen? Dette fordi a) en finner løsning for – eller har ikke – CO2-utslipp og b) energiproduksjon (som sol og vind) går ikke tapt i perioder der produksjonen ikke har marked.

Energikilder som skal fases ut; a) Kull som er klimaverstingen med CO2-utslipp på rundt 1000 gram per kWh. b) Oljekraftverk som både har høye CO2-utslipp og lokale utslipp. I Norge er kull og oljefyren så å si fjernet.

Energikilder som en ikke har fått til å virke: a) Fusjonskraft som oppstår ved at hydrogenatomer fusjonerer og danner masse varme. Mangelen på kontroll er det forskerne sliter med. Det utløses så enorme mengder energi at en klarer ikke å kontrollere reaksjonen. b) Bølgekraft; Det finnes flere måter å utnytte både bølger og tidevann på. Den teoretiske energimengden er svært stor, men det eksisterer per nå ingen løsning som har pålitelighet og økonomisk attraktivitet.

Energikilder det er strid om i Europa, Storbritannia og Norge: a) Kjernekraft; Kjernekraftverk produserer stabil gjennom hele døgnet og året, og gjør dette uten utslipp av CO2 eller andre klimagasser. Kjernekraftverkene tar dessuten veldig lite plass sammenlignet med for eksempel vindparker. Men motstanden mot kjernekraft er likevel enorm. Dels handler dels om ulykkene i Chernobyl og Fukushima, dels om lagring av avfallet. Atomkraftverket Hinkley Point C er under bygging i England, og er et skrekkeksempel på kostnaden ved nye atomkraftverk. Finland har nettopp satt i drift sitt nye kraftverk 13 år forsinket. EU synes allikevel å bestemme seg for å definere kjernekraft som en bærekraftig energikilde. b) Gasskraft; EU synes nå også å definere gasskraftverk som en bærekraftig energikilde. Dette fordi disse kraftverkene har CO2-utslipp på om lag halvparten av kullkraftverkene og er en viktig energikilde som er vanskelig å erstatte i parallell med nedlegging av kullkraftverk og stengning av atomkraftverk. Til tross for at Norge er storprodusent, er motstanden stor mot å bruke det til strømproduksjon. Vi har hatt både faste- og reservekraftverk, men disse er avviklet.

Energikilder som ikke egner seg som et «hovedgrep» i Norge: a) Termisk solkraft som handler om å bruke varmeenergien fra sola til oppvarming av et vanlig termisk kraftverk. Dette gjøres ved å bruke store mengder speil som konsentrerer varmen på ett lite punkt. Dette krever store arealer, og svært gode solforhold. I praksis er dette en teknologi for ørken. b) Solceller; Dette er en av de mest modne fornybare strømkildene, og prisene har stupt de siste årene. Solceller kan både brukes i solcelleparker, eller monteres på bygninger. Solceller omdanner solstråler til strøm, og er spesielt godt egnet i områder der strømforbruket er høyest midt på dagen. I mer sørlige land bruker man ofte mest strøm til aircondition, og det behovet er størst når sola er fremme. Ulempen er at det ikke produserer noe på kvelden og natta, og heller ikke noe særlig hvis det er overskyet. Fleksibiliteten til vannkraften gjør at ekstra strømproduksjon likevel er nyttig i strømmiksen, men solceller er upålitelig som et hovedgrep i et mørkt vinterland.

Energikilder det er strid om det i Norge (men også andre steder): a) Vindkraft; Vi har en lang kystlinje og store fjellområder med gode vindforhold. Ulempen til vindkraft er at den – som solceller – produserer ujevnt. Vannkraften gjør at dette ikke er et stort problem (i Norge). All vindkraftproduksjon er et gode, fordi vannkraften kan justeres etter når det er behov, og spares når det ikke er behov. Men vindkraftutbyggingene i Norge har skapt konflikt. Dette pga. arealet de legger beslag på, mange synes det er stygt, utfordringen for bl.a. dyrelivet, lyd/bråk etc. Det har heller ikke hjulpet på at vindkraft har vært marginalt lønnsomt. Det gjør at inntektene til kommuner som må leve med ulempene er lave. b)  Vannkraft; Norge er bygget på vannkraft. Vi produserer rundt 135 TWh vannkraft i året. NVE sa i 2020 at det teoretisk sett kan hentes ut så mye som 600 TWh vannkraft hvis alle vassdrag legges i rør, men at det teknisk-økonomiske potensialet er på om lag 23 TWh. NVE sier nå at de tror det kan bli rundt 10 TWh mer vannkraft frem til 2040. Dette utgjør summen av oppgraderinger og utvidelse i eksisterende kraftverk, litt ny vannkraft og at man får økt produksjon på grunn av klimaendringer. Skal vi videre derfra blir det større naturinngrep. Naturinngrepene pleier å medføre enorm lokal motstand. Mange av de som er bygget, kunne vært mye større. Store deler av de mulige utbyggingsområder er fredet. Hvis man skal få mye kraft fra vernede vassdrag, så må man gå inn i nasjonalparker, naturreservat og laksevassdrag. Da snakker vi om indrefileten av norsk natur (Sjoa i Jotunheimen, Gaula i Trøndelag, Rauma , Vossovassdraget etc). Da snakker vi om å rive vekk mange tiårs arbeid med å verne norsk natur.

Saken fortsetter under annonsen.
[annonse]
Energikilden det i verden og i Europa/Storbritannia nå satses på er Havvind; Havvind – bunnfast og flytende – vil bli en viktig del av fremtidens energisystem. Europa har gått foran med store utbygginger i Storbritannia, Tyskland og Danmark, samtidig som det er en kraftig opptrapping i utbygging av havvind i Asia og i USA. De gode vindressursene på norsk sokkel kombinert med Norges sterke posisjon innen maritim, offshore og landbasert industri gjør at havvindnæringen i Norge har forutsetninger for å bli en stor og viktig ny virksomhet. Vi er i gang. I dag eksporteres det havvind-teknologi for fem milliarder kroner fra Norge, og dette kan bli mye større alt etter hvor mye Norge satser på havvind.

Norsk energiproduksjon nå; Dersom energiomstillingen går for fort, blir energi urimelig dyrt. Vi – strømkundene i Norge – kjenner nå på energiomstillingen som milliarder av mennesker i et klimaperspektiv skal igjennom. Når selv en av verdens mest selvforsynte energinasjoner strever med å sikre egne innbyggere og bedrifter retten til “en trygg og rimelig energiforsyning”, er det åpenbart at noe er i gjære. Men for Norge er det allikevel slik at den pengemessige gevinsten for kraftprodusentene er større enn det pengemessige tapet for strømkundene. Da er det riktig og viktig å bringe til torgs at når én part taper og en annen part vinner på et tiltak, er det et fordelingsspørsmål om nettogevinsten betyr et samfunnsøkonomisk overskudd. Fordelingsspørsmålet er særlig tyngende når det er snakk om produksjon og forbruk av et nødvendighetsgode som strøm. Det er denne debatten vi nå bivåner i Stortinget. Resultatet må gi stor omfordeling til husholdninger og bedrifter.

Videre må det i «disse tider» være bedre kontroll på kraftutveksling med utlandet da slik utveksling med Europa og Storbritannia er en risikofylt aktivitet. I det siste halvåret har vi i Europa og Storbritannia hatt rekordhøye gass- og elektrisitetspriser. Høye gasspriser er noe vi i Norge applauderer, men de gassprisene vi har nå kan sammenlignes med bensinpriser på 60-70 kroner literen. Dette gir nå i Europa og Storbritannia stor bekymring i form av uro for forutsigbar og rimelig tilgang på energi. På samme måte som strøm er et nødvendighetsgode i Norge er gass et nødvendighetsgode i naboland m.m. Hva er årsakene? Politiske vedtak knyttet til energiomstillingen har ført til nedstenging av flere kull- og atomkraftverk. Den samme politikken har gitt støtte til installasjon av ny sol- og vindkraft, men behovet for reservekapasitet knyttet til vind- og solkraft er blitt undervurdert. Nederland med det enorme Groningen gassfelt har i mange år levert store, faste volum og svingkapasitet (80 BCM/år). Nå produseres bare 15 BCM/år. Amerikansk skifergass (LNG) har gått til Asia og særlig til Kina. Energiomstillingen har skapt «investeringstørke» for gassindustrien. Samtidig er det en krevende geopolitisk situasjon. Europa er avhengig av gassimport fra Russland.

Om 5 år kan Norge kan bli nettoimportør av kraft i tørrår Hvordan får vi på plass ny kraftproduksjon som gir kraftoverskudd? Noe vannkraft synes mulig. Vindkraft på land har et potensial. Det å dempe elektrifiseringen på sokkelen vil også spare en del kraft, men da vil vi trolig bryte klimamålene for 2030.

DNV anslår nå at Norges kraftforbruk kan stige fra om lag 140 TWh til massive 236 TWh i 2050. Statnett anslår 220 TWh i sitt mest dramatiske senario. Dette er uansett mye tilleggskraft som må produseres. Skal vi ha grønn strøm fra flytende havvindanlegg?  Skal ambisjonen være å gjøre Norge bli en stabil og sentral leverandør av fornybar energi til Europa (slik vi er for gass)? Dette vil bidra til å redusere CO2-utslippene på kontinentet, gi økte eksportinntekter når oljeinntektene faller utover 2030-tallet og legge grunnlag for videre utvikling av en stor og mangfoldig norsk leverandørindustri. Svaret på om vi skal ha en slik ambisjon er svært viktig for arbeidsplasser og næringsutvikling på Haugalandet.

 

På vegne av Karmøy Næringsråd

Thor Otto Lohne

Styreleder

 

 

Debatt
Karmøynytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.