Rune Richardsen, Sokneprest i Falnes. Foto: Privat

«Advent, radikal Jesus og barna har rett»

ANDAKTEN:: Dagen i dag og dagens tekst: 1. søndag i advent, Matteus 21,10-17

Det er allerede advent. 

Hva er egentlig greia med advent?

Det er lett å tenke at det dreier seg mest om venting. Det ligger liksom i ordet. 

Eller, gjør det egentlig det? Det kommer an på hva en legger i venting.

Advent er i alle fall ikke tenkt å være en passiv venteromstilværelse. Men om vi dreier oss mot å tenke at det er en forventningsfull venting, da er vi inne på noe.

For advent (av adventus) betyr egentlig komme eller ankomst. Det peker på at det er noen som kommer til oss i julen: Jesus.

Adventstiden er en forberedelsestid for å ta imot Jesus. Den skal hjelpe oss til å stille inn fokus på han det dreier seg om.

Vi finner ham i dagens tekst. Men her er han ikke en liten søt gutt i en krybbe lenger. Han er en voksen mann på tempelplassen. 

[annonse]
Men hva i alle dager er det han driver med? Han jager jo rundt på folk og velter på border og benker. Ikke akkurat Milde Jesus. Hva skjer?

Det som skjer er radikalt. Ikke i den betydning at det er en radikalisert Jesus som har mistet kontakt med virkeligheten. Det er en Jesus som peker på sin egen identitet og frem mot det han skal gjøre i påsken.

Ordet radikal kommer av radix som betyr rot. Det som skjer på tempelplassen denne dagen er dypt rotfestet i de jødiske skriftene, Det gamle testamente, og den Jesus er. 

I teksten spør de seg: «Hvem er dette?». Det samme kan vi gjøre, 2000 år senere: «Hvem er du, Jesus?» Teksten svarer, både dem og oss:

Han er profeten (v11). Og da er det ikke snakk om noen hvilken som helst profet. Det er den forutsagte profeten i 5 Mos 18,15 det er snakk om. Den profeten vi blir fortalt at vi skal høre på.

I veltingen av pengevekslernes og duehandlernes bord og benker får han i et øyeblikk offertjenesten i tempelet til å ta en ufrivillig pause (v12). Jeg tror han med det profetisk peker frem mot en tid da alle offer i tempelet skal opphøre. Fordi han selv er det perfekte og endelige offer i påsken. Veltingen av bord og benker fungerer som en symbolhanding som peker fremover på hans egen gjerning.

Han helbreder blinde og lamme på tempelplassen (v14). Der hadde de egentlig ikke lov til å være, for de ble regnet som urene. Men Jesus lar det skje likevel. Med det sier han: I mitt følge er det rom for alle som vil, for min renhet er mer smittsom enn noen menneskelig urenhet (se Matt 8,1-4 til dette). Ingen av oss er utenfor hans rekkevidde.

«Hosianna, Davids sønn!» roper barna (v15). Det er sprengstoff! «Davids sønn» er nemlig en vanlig tittel på den kommende Messias (oppfyllelse av 2 Sam 7,12-13), som skal ha en evig kongetrone. «Hosianna» er hebraisk og betyr gi frelse. Barna sier egentlig: «Gi oss frelse, du vår konge til evig tid!» 

Det har voldsomme proporsjoner, det barna roper. Det skjønner de skriftlærde og overprestene, de er jo ikke dumme. Når de spør «Hører du hva de sier?», så ber de egentlig Jesus om å avkrefte og si at det barna sier ikke stemmer. 

Men: Jesus gir barna rett! Det stemmer, det de sier om meg. Han svarer dem ved å sitere Salme 8: «Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!». Jesus tar imot barnas hyllest og han bekrefter den som sann.

Han vi venter på bærer navnet Jesus. Det betyr «Herren frelser». Han er svaret på barnas hosianna-rop i egen person. Han kan og vil gi frelse, og han kommer.

Det er advent. La oss glede oss og forberede oss.

Rune Richardsen,

sokneprest i Falnes menighet

Debatt
Karmøynytt oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.