Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger. Du kan sende inn leserinnlegg til oss i Karmøynytt her.

Jeg er bekymret og redd. 
Oppriktig bekymret. 
Oppriktig redd.

Jeg er ikke alene om å være bekymret, for i gårsdagens nyhetsbilde, kom det tydelig fram at også FHI er bekymret.
Jeg har lært av Ingvard Wilhelmsen at bekymringer ikke fører noe godt med seg. Det er ikke slik at om ulykken skulle inntreffe, så klapper man seg tilfreds på skulderen og sier:
«Enda godt jeg har spisskompetanse på dette området, for dette har jeg bekymret meg for i mange år!»

Likevel klarer jeg ikke å stilletiende akseptere Wilhelmsen sitt råd. For gitt dagens nyhetsbilde, så har jeg kun bekymringer og ingen fasit. 
Jeg bekymrer meg over en samfunnsutvikling hvor den yngre generasjon viser en markant holdningsendring til bruk av narkotika. 
I 2020 hadde 2,2% i aldersgruppen 16-30 år prøvd kokain de siste 12 månedene. 
I 2022 svarer 4,7% i samme aldersgruppe at de har prøvd i løpet av de siste 12 månedene. 
Vi snakker altså om en dobling i løpet av bare to år. Er det rart en blir bekymret? 

I disse dager sparkes russefeiringen i gang i Norge.
I disse dager gjøres rekordbeslag av kokain i Norge.
I disse dager vokser det fram en ungdomskultur som normaliserer bruk av kokain.

Vi har grunn til å være redde og grunn til å være bekymret. 
Gjennom en økende normalisering er det økt risiko og lavere terskel for at flere prøver stoff. 
Argumentasjonsrekka er enkel, konsekvensene komplekse.
«Kokain er billigere enn en kveld på byen»
«Kokain gjør deg ikke dårlig dagen derpå»
«Kokain gir en fantastisk rus, du blir ikke trøtt eller kvalm»
«Kokain er ufarlig. Det burde egentlig ikke vært ulovlig.»
«Alkohol er minst like skadelig som kokain, burde ikke det vært forbudt?»

Som mamma til en russ blir jeg bekymret når jeg hører hvordan russefeiringen har utviklet seg. Vi er mange mamma’er og pappa’er som går søvnløse netter i møte. 
Gjør vi ikke det, er vi enten velsignet med et godt sovehjerte, eller en fryktelig naivitet i forhold til den oppvoksende generasjon.

Jeg er redd og bekymret for at vi står i fare for å utvikle en generasjon med fremtidige rusmisbrukere.
Jeg er redd  og bekymret for at vi ikke ser konsekvensen av ungdommens normalisering av kokain.
Jeg er redd og bekymret for at vi ikke ser risikoen for uheldige, alvorlige og ulovlige handlinger utført av ruspåvirket ungdom.
Jeg er redd og bekymret for at jeg som voksen ikke skal strekker til.
Selv om jeg er den voksne i relasjon til barnet,
selv om jeg som voksen kan sette grenser,
selv om jeg som voksen kan drive aktivt holdningsarbeid,
selv om jeg som voksen kan forklare konsekvensen av rusmisbruk.
Selv om jeg som voksen kan kjøre knallhard linje hjemme, og nekte deltakelse på ulike arrangment.
Selv om jeg som voksen er våken –
til tross for at klokka passerer halv seks på morgenen.

I livets høyeste lykke setter Zinken Hopp ord på hvordan jeg tror det er å være mamma og pappa i dag:
«Hva sorger det vil volde meg
i strid for å beholde deg,
hva kamp det enn vil skape meg,
så vil jeg sikkert tape deg.»

Jeg ønsker at alle unge, og spesielt russen, går en fin og minnerik russetid i møte. Dager som fyller opp minnebanken med gode øyeblikk, med minner som i mange år framover kan fremkalles med positive undertoner.
Inntil videre, vil jeg forsette å være bekymret og redd.
Fordi jeg er ikke har noen fasit.
Fordi jeg er en mamma.
Fordi jeg er bunnløst glad i ungdommen.